En rundtur ved Svenskemuren

Ved Grinda, litt øst for Sognsvann helt syd i Nordmarka, langs vestgrensen til Maridalen, under en kraftlinje og i et område som nettopp har vært gjenstand for tynningshogst, finner man rester av Svenskemuren. Dette er en mur som viser grensen mellom Nordberg gårds utmark og omkringliggende eiendommer og skal etter sigende være bygget av svenske krigsfanger rundt 1808. Muren er på det meste ca 80 cm høy, men er også stedvis sammenrast. Videre historisk forklaring og kart finnes her:

Svenskemuren ved Grinda 

En søndag i november la vi turen langs muren.  

Det var vått i terrenget, og stien var mer som bekk enn sti å regne. Barna var klokelig utstyrt med støvler. Vi voksne hadde lettvint nok tatt på oss sko og det tok ikke lang tid før de fleste forsøk på å hoppe over vann ble erstattet med oppgitt vassing og våte og kalde føtter. 

Muren bukter seg flott gjennom skogen, snart ved siden av stien, snart for seg selv. Utrolig hvordan et slikt 200 år gammelt byggverk ligger så tilsynelatende uberørt i et ellers velbrukt turområde. Et sted har en skogsmaskin kjørt rett over og muren har rast sammen, andre steder ligger den  tilsynelatende helt urørt av tidens tann og lever sitt eget liv i en stille skog.

Etterhvert skiller stien og muren lag, oppdagelse av muren i hele sin lengde får vente til varmere og tørrere tider, i dag velger vi stien. Ved en lysning i skogen dukker en gammel speiderleir opp, barna blir en stund opptatt med balanseleker i gammelt tauverk.

Etter en liten matbit finner vi en gammel lysløype som vil lede oss tilbake til bilen. Lysløypa er av den private sorten, jeg antar det er det lokale idrettslaget som en gang har satt den opp. Lampene er merkelig nok tent, selv om både snø og mørke mangler.

Lysløypa er ikke veldig godt vedlikeholdt, og ett sted har hele linja falt ned. Jeg håper noen tar fatt og fikser dette innen rimelig tid. Kan være farlig for både dyreliv og gående.

Snart dukker sivilisasjonen og bilen opp, og nok en søndagstur er over. Takk for turen!

En natt i Maridalen

13 år tok det. 13 forbaska lange år. Jeg tar selvkritikk og beklager, skamfullt og skyldbetynga. Enn dog, jeg klarte det til slutt. Det vil si, det var kona som tok initiativet. Til tur. Med henne. Og barna. Familietur. Første telttur for kona og meg i lag, etter 13 års bekjentskap, og første telttur der alle barna er med samtidig. Tidligere har jeg vært på tur alene, eller med eldstemann på åtte. I år hadde jeg lovet de mindre søstrene tur, og jeg kjøpe ny tursekk til kona i julegave for å hjelpe til med å få med henne og.

Pinsehelgen var det meldt om bra vær. Det har vært dårlig med fine helger hvor vi også har hatt fri alle sammen, men nå passet det. Planen ble lagt. Telt, soveposer, sekker og sykkelvogna ble slengt i bilen, og så bar det inn til Skar i Maridalen med Øyungen som mål.

Bakkene oppover fra parkeringsplassen er tunge, men utrolig hvor deilig det er å komme seg ut.

Litt trelav finne man ofte på tur

Vel fremme ved Øyungen fant vi relativt fort ut at vi ikke var alene om å dra på tur denne kvelden. Samtlige teltplasser vi kunne se var tatt, og støynivået rundt vannet var høyt. Vi trakk oss derfor opp i skogen, litt i retning Fagervann, og fant oss ett hogstfelt der vi kunne slå leir uten andre forstyrrelser enn vind og eventuelle dyr (som vi så fint lite til).

Leiren tok kjapt form, mamma stod for maten, pappa for telt og liggeplasser. Godt å få opp en gammel sliter. 

Da kvelden endelig kom og jentene roet seg i teltet, kunne far og sønn legge seg ned under åpen himmel. 

Ungene fikk en grei natt, jeg derimot hadde med meg for lite klær og for tynn pose, så natten ble kald og kort (eller lang, alt ettersom). 

Søndag ble en rolig tur hjemover. Godt med sykkelvogn når alt skal med.

Godt med naturlige pausebenker...

Godværet holdt akkurat så lenge at jeg rakk å lufte soveposene i fem minutter etter at vi kom hjem, før regnet tok til igjen.....

Oslos geografiske midtpunkt

Kjentmannsmerke 2014 - 2016 er kommet ut, og vi må igang igjen. Nå er vi ikke ferdig med den forrige boka, men nære poster som passer for små barn uten for lange kjøreturer er litt mangelvare.

Denne søndagen tok jeg derfor med meg barna opp til Sognsvann på jakt etter Oslos geografiske midtpunkt. Det ligge visstnok rett ved Nedre Blanksjø, og artig nok er det en ny kjentmannspost der også.

Vi startet fra bilen i ellevetiden, fortsatt før de store hordene kommer ut i mara. Det regnet tidligere på dagen, men nå er det opphold og god høst i luften. I sekken har jeg vann og Bixitkjeks.

Det er ikke langt innover, men beine til treåringen er ikke lange de heller, så da passer det godt. Vi tar likegodt første kjeksrast ved Svartkulp, og studerer et andepar som svømmer bedagelig av sted.

Derfra går turen lags gamle Ankervei inn til Nedre Blanksjø, Eldstemann finner posten før vi rekker å sjekke hvor det skal være. Han får æren av å stemple posten.

Siden finner vi oss en rolig plass litt unna alt for mange andre turgåere, nyter ett par kjeks til, før vi vender snuten hjem igjen til lunch og en tidligere lovet sjokoladedrikk.

Alt i alt en rolig og behagelig tur en søndags formiddag.

En natt i Østmarken

Medlemmer på nettstedet Fjellforum har over tid planlagt ett høstheng. Det er ikke et tiltak der man henger på hjørnet eller i veggen, men en samling av folk med forkjærlighet for bruk at hengekøyer fremfor telt.

Jeg bruker ikke hengekøye, men etter å ha fulgt planleggingen av høsthenget en god stund kombinert med en ledig natt i kalenderen fikk jeg ånden over meg, ba pent om fri hjemmefra og kastet meg ut i det ukjente.  Med klarvær ifølge værmeldingen og en nyinnkjøpt Borah Gear Bivy, slang jeg meg i bilen etter at ungene var vel i seng en sen fredagskveld og bega meg ut på ukjente veier. Målet var Askevannet i Østmarka, og stien skulle gå rett opp fra parkeringsplassen.

Når jeg går i mørket, har jeg som prinsipp at jeg i minst mulig grad skal benytte lykt. Dette da jeg heller vil få et brukbart nattesyn, enn tunnelsyn som hodelykt ofte gir. Derfor la jeg i vei med friskt mot rett inn i svarte skauen på ukjente stier. På beina hadde jeg joggesko, og det tok ikke lage tiden før jeg kjente at føttene ble våte. Hmmm, kanskje jeg skulle finne frem lommelykten likevel? Etter litt betenkning fant jeg lykta fram, og ved nærmere titt på området rundt meg ble jeg fort overbevist om at lykta skulle få bli på hele veien inn. Stien var nemlig en vinterløype, rett gjennom gjørme og vann.

Vel framme ved vannet fant jeg en trivelig gjeng i munter passiar rundt bålet. Her var alle samfunnslag, fra gammel til ung, fra vaktmesteren til IT-guruen. Og en til som ikke skulle henge mellom trærne, men ligge på bakken slik som meg selv, dog med telt. Disse hengerne henger ikke i vanlige flettverkstrådhengekøyer med hodet og bena opp og rumpa ned som en krum banan. Nei, du. Her er det hengekøyemodeller som er laget for flatest mulig liggestilling, med kroppen litt forskjøvet vekk fra senterlinje, egne myggnettinger og overseil/tak, og spesiallagede soveposer til å ha både over og under hengekøyen. Nå heter det visst ikke sovepose heller, men Quilt, et engelsk ord for soveteppe. Ett skal ligge over deg som en dyne, det andre festes under hengekøyen som et isolasjonslag.

Utover kvelden fant jeg meg en flat plass, blåste opp liggeunderlaget, stappet det og posen inn i bivyen, og dormet rolig inn i natten. Det var nok ikke stjerneklart, men ikke regn heller. Jeg hang riktignok ikke mellom trærne som disse andre flaggermusene, men jeg hadde det bar det nede på bakken jeg og.

Dagen etter lå morgentåka lavt over vannet, det var blikkstille, og skogen smilte stille til meg der jeg lå. Jeg måtte tidlig hjemeover, men rakk frokost i lag med resten av gjengen før jeg vendte snuten hjemover.

Det ble en kort, men behagelig natt i skogen, jeg fikk se noen nye sovemetoder og noen nye områder, og kom meg en kort men effektiv tur utenfor husets fire vegger. Slike korte turer må det bli flere av.

Lilla glede!

På lørdag var vi en tur i en sportsforretning hvor vi  fant turbukser for barn med rett størrelse for jentene våre. Og de var lilla! "Nå vil jeg på tur" sa eldstejenta (5). "Det vil jeg og" sa lillesøster (3). Storebror sa ikke noe.

På søndagsturene våre sliter vi ofte med motivasjonen til de små. Det er vanskelig for en femåring å forstå at man kan ha glede av å gå, gjerne litt lengre enn rundt først sving. På denne søndagsturen var det ikke et snev av surhet. De lilla turbuksene har en stor del av æren for det.

Buksene har ikke æren alene, turopplegget skal takkes det og. Hvorfor? Jo, for dette var turen hvor barna fikk bestemme alt. Fart, retning og innhold.

Vi startet og sluttet på Grinda. Hvor langt innover i skogen vi var aner jeg ikke, toppen 400 meter, men vi var ute i halvannen time. Minstejenta hylte hvis ikke hun fikk gå først. Eldstemann syns det gikk alt for tregt, og mellomste styrte leken med høy røst så alle andre i skogen samme dag garantert visste hva våre barn lekte.

Et rotvelt var en fin trollgryte. 

Dammer er fine å plaske i.

Og kosebamsen fra barnehagen som var på helgeovernattingsbesøk fikk selvfølgelig være med på tur.

Presenningstur!

Guttungen og jeg har lenge snakket om en ny tur, og nå passet det endelig. Det vil si, vi skulle egentlig ut dagen før, men hjemlige gjøremål satte en stopper for det. Da ble det lørdag til søndag i stedet.

Jeg hadde gitt beskjed om at teltet ville ligge igjen hjemme. Dette stoppet ikke iveren etter å dra på tur, men det startet en viss selvpålagt forvirring hos guttungen. Hver gang han sa han skulle på telttur, sa jeg at da fikk han dra alene, og skulle han bare på tur mente kona at da ville ikke pappa bli med for pappa ville sove ute. Presenningstur kom innimellom, men han sleit ekstra da pappa sa at vi kanskje ikke skulle bruke presenningen i det hele tatt, da ville han på gapahuktur, for å sove ute uten tak, det var han ikke sikker på at ville gå bra.

Litt usikker på hva pappa egentlig mente, ble han likevel gladelig med på tur. Vi valgte Øyungsdammen igjen. Litt kjedelig å dra til samme stedet nesten hver gang, men der vet vi at vi finner soveplass, selv med andre folk ute.



På vei opp ble det som vanlig stopp for å se på elven. Jeg blir alltid like imponert over byggverkene som er gjort i forbindelse med tidligere tiders fløting. 

Oppe ved dammen fortsatte vi langs østsiden, helt opp til overgangen til den østligste øya. Vi møtte en vennlig dame som stoppet oss og spurte om vi skulle sove over. Da vi bekreftet det pekte hun ut på øya og sa at odden i syd var ledig, hun kom akkurat derfra. Dermed gikk det hurtig frem for å sikre seg denne plassen. Men først måtte vi komme oss ut til øya. Det er nemlig et sund mellom land og denne øya, vinterløypa går her, og sommerstid har noen lagt ut rajer for at modige personer kan balansere over. Dette bør gjøres barbent, eller med sko som tåler vann.

Kan tro pappa var stolt da poden marsjerte rett over. Pappa fant seg en støttestokk. På det dypeste partiet satte jeg stokken i bunn og holdt på å tryne rett ut i vannet. Det var ikke bunn. Ikke før tuppen av stokken bare så vidt stakk opp over vannet. Og stokken var godt over to meter lang. Godt guttungen har bedre balanse enn pappaen viser frem.

Guttungen med nevnte stokk

Vel over på øya fant vi den nevnte odden, og presenningen ble satt opp. Under satte jeg en myggnetting fra Sea to Summit. Dette viste seg å virke helt etter planen.

Før leggetid var det tid for både bad og lørdagsgodt, samt kortspill i solnedgangen. Skikkelig kvalitetstid for pappa og sønn.

Jeg fikk sitte oppe litt å se på fullmånen som speilet seg i Øyungen. Magisk.

Dagen etter sov vi lenge. Litt kjøligere vær medførte at morgenbadet ble avlyst. Ellers var det bare kos. Tok en oppdagelsestur rundt øya. Perfekte forhold for disse skogshengerne på www.Fjellforum.no som skal slenge seg etter trærne, spør du meg.

Hjemturen gikk i rolige former. Jeg hadde idiotisk nok brukt opp batteriet på telefonen kvelden i forveien for å få vite resultatet av bronsefinalen i VM, derav ingen bilder fra dag to. Vi hadde heller ikke klokke på dag to, da mobilen min var eneste klokken vi hadde med. Etter litt irritasjon i starten fant jeg fort en langt større ro uten telefon enn med. Det må jeg ta med meg videre.  

Edit: Lagt til bilder og rettet skrivefeil.

Gruvetur!

Sist søndag var vi ute igjen. Ikke noe lang tur, men nok for familien den dagen.

Turen gikk til Sognsvann, og målet var gruven på vestsiden av vannet. Dog vest og vest, gruven ligger mer sydvest for vannet, rett opp i skogen der hvor Gamle Ankervei tar av inn mot  Båntjern. Vi har vært der før, men det gjør da ikke noe?

Rette etter bommen på Sognsvann gikk vi til venstre på sydsiden av kiosken. Her fant vi raskt en geocache, med både snedig navn og plassering. Skal ikke si for mye, men jeg noterer meg at jeg setter ekstra pris på cacher som viser meg noe jeg ellers ikke ville sett, i motsetning til en vilkårlig plassert post.

Vi ruslet i rolig tempo. Madammen og jeg har funnet ut at vi så langt som mulig skal kutte ut vogn og bæremeis, så turene blir lagt opp etter hva minstejenta orker. Hun og jeg har en avtale om at hun skal få sitte på skuldrene mine når hun blir sliten, men så langt har treåringen nektet plent. Hun SKAL gå. Det går ikke fort, men det går fremover.

Ikke lenge etter fant vi nok en cache. Denne gjemt på et meget barnevennlig sted. Ikke at det betyr så mye, da eldstemann har en lei tendens til å finne alle poster først, selv de pappa har bestemt seg for å finne. Denne gangen hadde jeg tenkt at småsøstrene skulle få finne posten. Godt tenkt, men vanskelig å utføre når guttungen kaster seg ut i det før jeg får sukk for meg.

Dagens tredje cache, ved Løkka gård, ble droppet, da plasseringen medførte trasking i høyspentlinja, blant småtrær som nylig var felt og gjorde fremkommeligheten vanskelig for små bein.

Snart vendte vi nesen inn i skogen og opp mot gruven.

Det har vært gruvedrift rundt Sognsvann allerede fra 1500-tallet. Den "gruven" vi besøkte ble drevet fra ca 1798 og fremover. Denne stollen ble laget ved fyrsetting, 2-7 meter pr måned, totalt 70 meter innover. I dag er den bebodd av flaggermus vinterstid, derfor er det satt opp en port ca 10-12 meter inne i stollen for at flaggermusen skal få overvintre i fred.

Jeg sier gruven i hermetegn, fordi jeg senere har funnet ut at gruven lå lengre oppe i åsen. Den har jeg aldri sett. Den opprinnelige gruven var visstnok en stort hull i bakken, drevet nedover for å ta ut jern. Det som i dag benevnes som "gruven", er en stoll som ble bygget senere og brukt for å frakt masser ut. Den opprinnelige gruven ble fylt igjen på 60-tallet, da man var redd for at folk og dyr skulle falle ned og skade seg.

Etter litt kjeks, og nok en geocache (også funnet av eldstemann) vendte vi nesen hjemover.

Veien legges om løypa langs Sognsvann. Dammen ble pusset opp for et år eller to siden. Tar seg flott ut, men på langt nær så naturlig som hva det så ut som før.

Snart var vi ved bommen igjen. Litt styrketrening må til på tampen av slik en hektisk treningstur.

Man skal ikke så langt for at det skal være tur, bare man kommer seg over dørstokkmila og ut av asfaltjungelen.