Etter en kjapp titt på kartet og sammenlignet med hvor vi hadde gått tidligere år, ble det derfor bestemt at ruten i år skulle gå østover. Tømte og Gørja var ikke tidligere besøkt, i år skulle de krysses av lista. Lørdag 14. juni viste seg å bli en helt fantastisk strålende dag, ikke en sky på himmelen.
Vi la i vei rolig ut fra start opp mot Ullevålseter. En kort samtale med tannlegestudenten og hennes mor før de dreide av mot vest, før bakkene opp mot Store Åklungen og etterhvert Skjærsjødammen kom til syne gjennom skogen.
Ved Skjærsjødammen er Oslo kommune i gang med utbytting av vannrør for det eneste kraftverket innenfor Oslo kommunes grenser (som forøvrig er Norges eldste kraftverk som fortsatt er i drift), som går fra dammen og ned til Hammeren. De gamle rørene ligger rustrøde langsmed veien ned til Hammeren, og nye er stablet opp i anleggsområdet. For en markabruker ser det unødvendig ut med slikt anlegg i marka, men sett i et kulturhistorisk perspektiv er det positivt at anlegget holdes ved like. Ved tidligere turer har jeg også sett at entreprenøren tydeligvis prøver å sette få spor etter seg - positivt det.
Vi krysset over dalen, tok stien opp til Kamphaug, en gammel plass som er registrert så tidlig som 1670, men i dag finnes bare tuftene igjen. Derfra bar det over til Fagervann og turens første post.
Øyungsdammen var neste. Der kom dagens første stiutfordring. Kart over området viser ulike alternativer for å komme seg til Tømtehyttene. Vi valgte å følge den umerka stien opp mot Øyungskollen, men tok at denne rett før den virkelige bratte stigningen tar til. Der gikk vi rett øst og rundt kollen på baksiden av denne. På baksiden treffer man nemlig nok en umerket sti som går fra Skar over Furumokollen og opp til Sellanrå. Denne stien er så fin at jeg ikke skjønner hvorfor det ikke merkes eller finnes på flere kart.
Utsikten herfra og vestover over Nordmarka er noe for seg selv. Nærmest ser vi Øyungen, deretter Gåslungen og Rottungen.
Fra Sellanrå gikk det rett bort til post nummer to, Tømtehyttene. Der fikk vi blåbærsuppe fra hyggelige postvakter, og vi gjorde oss klare for post nummer tre, Mellomkollen. Stivalget opp dit var enten rett opp, eller stien ned til Tømte, og opp på toppen igjen derfra. Vi valgte det første, fant fram kompass og gikk på. Dukket ut av skogen ca 10 meter fra posten. Det var nøye planlagt orientering det!
Fra post nummer tre bar det nordover mot Tømte og vider til Gørja. Sola skinte som aldri før, og blåstien var fin og god. På Gørja ble det middagsstopp i solen, klokka var mellom fem og seks, og det passet bra med en lengre matpause.
Neste post på programmet var Sandungen. Rutevalget var egentlig lagt, vi skulle gå om veien om Fortjern. En av gutta på laget tittet på kartet og foreslo en litt lengre vei, nord om Trehørningen og sti over Hakloa og Magovika. Ikke mer enn to-tre km mer i luftlinje. Etter litt rådslagning fant vi ut at vi var jo på tur, ute for å kose oss og se deler av marka vi ellers ikke ser. Vi valgte derfor å gå litt lengre, mot å oppleve litt mer.
Fikk vi betalt? Gjett om! I stedet for en heller kjedelig tur langs vi vi har gått før, fikk vi oppleve å ha marka helt for oss selv. Det vil si, vi møtte kanskje to syklister på veiene, men en strålende lørdag med kun to syklister på strålende markaveier er som ingenting. Dessuten fikk vi gå en blåsti fra Øst-Hakloa til Vest-Hakloa over Magovika som var noe for seg selv. Flotte gamle damanlegg, en hengebro fra fordums tider, stier på gamle markaveier og kaffepause i de siste klare solstrålene over Haklokalven.
Etterhvert fikk vi peilet oss inn på sydsiden av Sandungen, og posten mellom Store- og Vesle Sandungen.
Midnatt fant oss langsmed Sandungen på sti mot Langlia.
På Langlia møtte vi en hyggelig postvakt som kunne gi oss opplysningen om kveldens VM-kamp. Derfra bar det på trillesti over åsen mot Vestre Fyllingen, og etterhvert neste post, Middagskollen. Grålysningen førte oss videre mot Kobberhaughytta. Der fikk vi tre kvarter på øret inne i selvbetjeningsstua.
Klokka fem bar det så mot Stundenterhytta og Skjennungsstua. En rolig tur tilbake mot Sognsvann bar preg av såre føtter, men også rolig gange da vi ikke hadde tidspress på oss. Behagelig midt i tankene om vonde føtter. Halv ti var vi endelig på Sognsvann.
Var det en fin Marka24? Kanskje. Turen i seg selv var veldig bra. Været var helt knall, og rutevalget perfekt for den formen undertegnede er i. Valg av tensoplast på steder med mulig gnagsår før avgang viste seg å være et sjakktrekk. Jeg fikk gnagsår, men langt mindre enn tidligere.
Likevel er jeg ikke helt fornøyd med arrangementet. Dette var fjerde året på rad at Marka24 gjennomføres, og etter deltagelse i tre av disse fire årene hadde jeg ventet meg en noe bedre organisasjon bak. Det jeg savner er bl.a:
Før arrangementet tar det gjerne flere dager å få svar på henvendelser, og jeg ser at spørsmål som stilles på Facebook-siden gjerne ikke får svar i det hele tatt. Dette er for dårlig. Jeg forventer også at for at et slikt arrangement som dette skal bli tatt seriøst, så følges de regler som settes opp, også fra arrangørens side. Dette innebærer også at postvaktene har instruks om å være våkne hele natten, slik at lag som jukser kan sjekkes også på natten, ikke bare når det er dagslys. F.eks skal sekkes ikke settes igjen i bunn av topper, men bæres hele veien. Dette har jeg ikke sett blitt fulgt opp ute i løypa. Når postvaktene i tillegg sover natten gjennom kan slikt over hodet ikke sjekkes nattestid. For deltagere som sliter seg opp med tunge sekker, er det irriterende å se at andre kan sette igjen utstyret i bunn av bakken for lettere å løpe opp og ned, og samtidig se at det ikke er reaksjoner. Jeg har heller ikke sett at arrangøren har sjekket noens sekk før start eller etter målgang for å om de faktisk har med seg det de skal.
I tillegg opplevde jeg i år at arrangøren oppyste om annet i forkant enn hva som faktisk gjaldt. Som at Kobberhaughytta skulle ha åpen peisestue. Dette stemte ikke fant vi ut da vi kom dit, og så vidt jeg forstod da jeg pratet med en av dem som jobbet ved Kobberhaughytta, var dette heller ikke avklart i forkant, bare antatt av arrangøren.
Jeg kjenner at det er en haug med små arrangørmessige forhold som gjør at jeg kvier meg for å delta igjen senere. Opplegget rundt Marka24 er fantastisk, og ideen er rett og slett knallbra. Det er så lite som mangler fra arrangøren for at dette skal bli en skikkelig innertier. Jeg trodde jeg ville se det nå i år etter tre tidligere arrangement, men jeg ble skuffet der.
Ja ja. Om 50 uker er allting glemt? Vi får se.
Fakta om årets tur:
Lengde: ca 60 km
Tid på tur: ca 21,5 timer
Poeng: 573, plass 104 i turklassen
Antall gnagsår: Ingen alvorlige, men en stortånegl som krangler, men det gjør den uansett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar