Oslos geografiske midtpunkt

Kjentmannsmerke 2014 - 2016 er kommet ut, og vi må igang igjen. Nå er vi ikke ferdig med den forrige boka, men nære poster som passer for små barn uten for lange kjøreturer er litt mangelvare.

Denne søndagen tok jeg derfor med meg barna opp til Sognsvann på jakt etter Oslos geografiske midtpunkt. Det ligge visstnok rett ved Nedre Blanksjø, og artig nok er det en ny kjentmannspost der også.

Vi startet fra bilen i ellevetiden, fortsatt før de store hordene kommer ut i mara. Det regnet tidligere på dagen, men nå er det opphold og god høst i luften. I sekken har jeg vann og Bixitkjeks.

Det er ikke langt innover, men beine til treåringen er ikke lange de heller, så da passer det godt. Vi tar likegodt første kjeksrast ved Svartkulp, og studerer et andepar som svømmer bedagelig av sted.

Derfra går turen lags gamle Ankervei inn til Nedre Blanksjø, Eldstemann finner posten før vi rekker å sjekke hvor det skal være. Han får æren av å stemple posten.

Siden finner vi oss en rolig plass litt unna alt for mange andre turgåere, nyter ett par kjeks til, før vi vender snuten hjem igjen til lunch og en tidligere lovet sjokoladedrikk.

Alt i alt en rolig og behagelig tur en søndags formiddag.

En natt i Østmarken

Medlemmer på nettstedet Fjellforum har over tid planlagt ett høstheng. Det er ikke et tiltak der man henger på hjørnet eller i veggen, men en samling av folk med forkjærlighet for bruk at hengekøyer fremfor telt.

Jeg bruker ikke hengekøye, men etter å ha fulgt planleggingen av høsthenget en god stund kombinert med en ledig natt i kalenderen fikk jeg ånden over meg, ba pent om fri hjemmefra og kastet meg ut i det ukjente.  Med klarvær ifølge værmeldingen og en nyinnkjøpt Borah Gear Bivy, slang jeg meg i bilen etter at ungene var vel i seng en sen fredagskveld og bega meg ut på ukjente veier. Målet var Askevannet i Østmarka, og stien skulle gå rett opp fra parkeringsplassen.

Når jeg går i mørket, har jeg som prinsipp at jeg i minst mulig grad skal benytte lykt. Dette da jeg heller vil få et brukbart nattesyn, enn tunnelsyn som hodelykt ofte gir. Derfor la jeg i vei med friskt mot rett inn i svarte skauen på ukjente stier. På beina hadde jeg joggesko, og det tok ikke lage tiden før jeg kjente at føttene ble våte. Hmmm, kanskje jeg skulle finne frem lommelykten likevel? Etter litt betenkning fant jeg lykta fram, og ved nærmere titt på området rundt meg ble jeg fort overbevist om at lykta skulle få bli på hele veien inn. Stien var nemlig en vinterløype, rett gjennom gjørme og vann.

Vel framme ved vannet fant jeg en trivelig gjeng i munter passiar rundt bålet. Her var alle samfunnslag, fra gammel til ung, fra vaktmesteren til IT-guruen. Og en til som ikke skulle henge mellom trærne, men ligge på bakken slik som meg selv, dog med telt. Disse hengerne henger ikke i vanlige flettverkstrådhengekøyer med hodet og bena opp og rumpa ned som en krum banan. Nei, du. Her er det hengekøyemodeller som er laget for flatest mulig liggestilling, med kroppen litt forskjøvet vekk fra senterlinje, egne myggnettinger og overseil/tak, og spesiallagede soveposer til å ha både over og under hengekøyen. Nå heter det visst ikke sovepose heller, men Quilt, et engelsk ord for soveteppe. Ett skal ligge over deg som en dyne, det andre festes under hengekøyen som et isolasjonslag.

Utover kvelden fant jeg meg en flat plass, blåste opp liggeunderlaget, stappet det og posen inn i bivyen, og dormet rolig inn i natten. Det var nok ikke stjerneklart, men ikke regn heller. Jeg hang riktignok ikke mellom trærne som disse andre flaggermusene, men jeg hadde det bar det nede på bakken jeg og.

Dagen etter lå morgentåka lavt over vannet, det var blikkstille, og skogen smilte stille til meg der jeg lå. Jeg måtte tidlig hjemeover, men rakk frokost i lag med resten av gjengen før jeg vendte snuten hjemover.

Det ble en kort, men behagelig natt i skogen, jeg fikk se noen nye sovemetoder og noen nye områder, og kom meg en kort men effektiv tur utenfor husets fire vegger. Slike korte turer må det bli flere av.

Lilla glede!

På lørdag var vi en tur i en sportsforretning hvor vi  fant turbukser for barn med rett størrelse for jentene våre. Og de var lilla! "Nå vil jeg på tur" sa eldstejenta (5). "Det vil jeg og" sa lillesøster (3). Storebror sa ikke noe.

På søndagsturene våre sliter vi ofte med motivasjonen til de små. Det er vanskelig for en femåring å forstå at man kan ha glede av å gå, gjerne litt lengre enn rundt først sving. På denne søndagsturen var det ikke et snev av surhet. De lilla turbuksene har en stor del av æren for det.

Buksene har ikke æren alene, turopplegget skal takkes det og. Hvorfor? Jo, for dette var turen hvor barna fikk bestemme alt. Fart, retning og innhold.

Vi startet og sluttet på Grinda. Hvor langt innover i skogen vi var aner jeg ikke, toppen 400 meter, men vi var ute i halvannen time. Minstejenta hylte hvis ikke hun fikk gå først. Eldstemann syns det gikk alt for tregt, og mellomste styrte leken med høy røst så alle andre i skogen samme dag garantert visste hva våre barn lekte.

Et rotvelt var en fin trollgryte. 

Dammer er fine å plaske i.

Og kosebamsen fra barnehagen som var på helgeovernattingsbesøk fikk selvfølgelig være med på tur.

Presenningstur!

Guttungen og jeg har lenge snakket om en ny tur, og nå passet det endelig. Det vil si, vi skulle egentlig ut dagen før, men hjemlige gjøremål satte en stopper for det. Da ble det lørdag til søndag i stedet.

Jeg hadde gitt beskjed om at teltet ville ligge igjen hjemme. Dette stoppet ikke iveren etter å dra på tur, men det startet en viss selvpålagt forvirring hos guttungen. Hver gang han sa han skulle på telttur, sa jeg at da fikk han dra alene, og skulle han bare på tur mente kona at da ville ikke pappa bli med for pappa ville sove ute. Presenningstur kom innimellom, men han sleit ekstra da pappa sa at vi kanskje ikke skulle bruke presenningen i det hele tatt, da ville han på gapahuktur, for å sove ute uten tak, det var han ikke sikker på at ville gå bra.

Litt usikker på hva pappa egentlig mente, ble han likevel gladelig med på tur. Vi valgte Øyungsdammen igjen. Litt kjedelig å dra til samme stedet nesten hver gang, men der vet vi at vi finner soveplass, selv med andre folk ute.



På vei opp ble det som vanlig stopp for å se på elven. Jeg blir alltid like imponert over byggverkene som er gjort i forbindelse med tidligere tiders fløting. 

Oppe ved dammen fortsatte vi langs østsiden, helt opp til overgangen til den østligste øya. Vi møtte en vennlig dame som stoppet oss og spurte om vi skulle sove over. Da vi bekreftet det pekte hun ut på øya og sa at odden i syd var ledig, hun kom akkurat derfra. Dermed gikk det hurtig frem for å sikre seg denne plassen. Men først måtte vi komme oss ut til øya. Det er nemlig et sund mellom land og denne øya, vinterløypa går her, og sommerstid har noen lagt ut rajer for at modige personer kan balansere over. Dette bør gjøres barbent, eller med sko som tåler vann.

Kan tro pappa var stolt da poden marsjerte rett over. Pappa fant seg en støttestokk. På det dypeste partiet satte jeg stokken i bunn og holdt på å tryne rett ut i vannet. Det var ikke bunn. Ikke før tuppen av stokken bare så vidt stakk opp over vannet. Og stokken var godt over to meter lang. Godt guttungen har bedre balanse enn pappaen viser frem.

Guttungen med nevnte stokk

Vel over på øya fant vi den nevnte odden, og presenningen ble satt opp. Under satte jeg en myggnetting fra Sea to Summit. Dette viste seg å virke helt etter planen.

Før leggetid var det tid for både bad og lørdagsgodt, samt kortspill i solnedgangen. Skikkelig kvalitetstid for pappa og sønn.

Jeg fikk sitte oppe litt å se på fullmånen som speilet seg i Øyungen. Magisk.

Dagen etter sov vi lenge. Litt kjøligere vær medførte at morgenbadet ble avlyst. Ellers var det bare kos. Tok en oppdagelsestur rundt øya. Perfekte forhold for disse skogshengerne på www.Fjellforum.no som skal slenge seg etter trærne, spør du meg.

Hjemturen gikk i rolige former. Jeg hadde idiotisk nok brukt opp batteriet på telefonen kvelden i forveien for å få vite resultatet av bronsefinalen i VM, derav ingen bilder fra dag to. Vi hadde heller ikke klokke på dag to, da mobilen min var eneste klokken vi hadde med. Etter litt irritasjon i starten fant jeg fort en langt større ro uten telefon enn med. Det må jeg ta med meg videre.  

Edit: Lagt til bilder og rettet skrivefeil.

Gruvetur!

Sist søndag var vi ute igjen. Ikke noe lang tur, men nok for familien den dagen.

Turen gikk til Sognsvann, og målet var gruven på vestsiden av vannet. Dog vest og vest, gruven ligger mer sydvest for vannet, rett opp i skogen der hvor Gamle Ankervei tar av inn mot  Båntjern. Vi har vært der før, men det gjør da ikke noe?

Rette etter bommen på Sognsvann gikk vi til venstre på sydsiden av kiosken. Her fant vi raskt en geocache, med både snedig navn og plassering. Skal ikke si for mye, men jeg noterer meg at jeg setter ekstra pris på cacher som viser meg noe jeg ellers ikke ville sett, i motsetning til en vilkårlig plassert post.

Vi ruslet i rolig tempo. Madammen og jeg har funnet ut at vi så langt som mulig skal kutte ut vogn og bæremeis, så turene blir lagt opp etter hva minstejenta orker. Hun og jeg har en avtale om at hun skal få sitte på skuldrene mine når hun blir sliten, men så langt har treåringen nektet plent. Hun SKAL gå. Det går ikke fort, men det går fremover.

Ikke lenge etter fant vi nok en cache. Denne gjemt på et meget barnevennlig sted. Ikke at det betyr så mye, da eldstemann har en lei tendens til å finne alle poster først, selv de pappa har bestemt seg for å finne. Denne gangen hadde jeg tenkt at småsøstrene skulle få finne posten. Godt tenkt, men vanskelig å utføre når guttungen kaster seg ut i det før jeg får sukk for meg.

Dagens tredje cache, ved Løkka gård, ble droppet, da plasseringen medførte trasking i høyspentlinja, blant småtrær som nylig var felt og gjorde fremkommeligheten vanskelig for små bein.

Snart vendte vi nesen inn i skogen og opp mot gruven.

Det har vært gruvedrift rundt Sognsvann allerede fra 1500-tallet. Den "gruven" vi besøkte ble drevet fra ca 1798 og fremover. Denne stollen ble laget ved fyrsetting, 2-7 meter pr måned, totalt 70 meter innover. I dag er den bebodd av flaggermus vinterstid, derfor er det satt opp en port ca 10-12 meter inne i stollen for at flaggermusen skal få overvintre i fred.

Jeg sier gruven i hermetegn, fordi jeg senere har funnet ut at gruven lå lengre oppe i åsen. Den har jeg aldri sett. Den opprinnelige gruven var visstnok en stort hull i bakken, drevet nedover for å ta ut jern. Det som i dag benevnes som "gruven", er en stoll som ble bygget senere og brukt for å frakt masser ut. Den opprinnelige gruven ble fylt igjen på 60-tallet, da man var redd for at folk og dyr skulle falle ned og skade seg.

Etter litt kjeks, og nok en geocache (også funnet av eldstemann) vendte vi nesen hjemover.

Veien legges om løypa langs Sognsvann. Dammen ble pusset opp for et år eller to siden. Tar seg flott ut, men på langt nær så naturlig som hva det så ut som før.

Snart var vi ved bommen igjen. Litt styrketrening må til på tampen av slik en hektisk treningstur.

Man skal ikke så langt for at det skal være tur, bare man kommer seg over dørstokkmila og ut av asfaltjungelen.

Marka24 i rolige former

Marka24 er et 24-timers turorienteringsløp i Nordmarka utenfor Oslo. Jeg har deltatt i 2012 og 2013, og etter litt frem og tilbake ble det til at vi deltok i år også. De to første årene har vi klart merket, i år ble betingelsen for deltagelse fra min side at turen skulle være rolig, og ikke inneholde krav om merke eller en viss lengde. Dette skyldes bl.a. at jeg i 2012 var sykemeldt en hel uke etterpå grunnet store åpne gnagsår under begge føttene. I 2013 var det litt bedre, men mye regn gjorde turen svært tung for ikke bare oss, men de fleste som deltok. I år ble det derfor vedtatt at turen skulle være rolig, uten stressfaktor eller tidspress.

Etter en kjapp titt på kartet og sammenlignet med hvor vi hadde gått tidligere år, ble det derfor bestemt at ruten i år skulle gå østover. Tømte og Gørja var ikke tidligere besøkt, i år skulle de krysses av lista. Lørdag 14. juni viste seg å bli en helt fantastisk strålende dag, ikke en sky på himmelen.

Vi la i vei rolig ut fra start opp mot Ullevålseter. En kort samtale med tannlegestudenten og hennes mor før de dreide av mot vest, før bakkene opp mot Store Åklungen og etterhvert Skjærsjødammen kom til syne gjennom skogen.

Ved Skjærsjødammen er Oslo kommune i gang med utbytting av vannrør for det eneste kraftverket innenfor Oslo kommunes grenser (som forøvrig er Norges eldste kraftverk som fortsatt er i drift), som går fra dammen og ned til Hammeren. De gamle rørene ligger rustrøde langsmed veien ned til Hammeren, og nye er stablet opp i anleggsområdet. For en markabruker ser det unødvendig ut med slikt anlegg i marka, men sett i et kulturhistorisk perspektiv er det positivt at anlegget holdes ved like. Ved tidligere turer har jeg også sett at entreprenøren tydeligvis prøver å sette få spor etter seg - positivt det.

Vi krysset over dalen, tok stien opp til Kamphaug, en gammel plass som er registrert så tidlig som 1670, men i dag finnes bare tuftene igjen. Derfra bar det over til Fagervann og turens første post.

Øyungsdammen var neste. Der kom dagens første stiutfordring. Kart over området viser ulike alternativer for å komme seg til Tømtehyttene. Vi valgte å følge den umerka stien opp mot Øyungskollen, men tok at denne rett før den virkelige bratte stigningen tar til. Der gikk vi rett øst og rundt kollen på baksiden av denne. På baksiden treffer man nemlig nok en umerket sti som går fra Skar over Furumokollen og opp til Sellanrå. Denne stien er så fin at jeg ikke skjønner hvorfor det ikke merkes eller finnes på flere kart.

Utsikten herfra og vestover over Nordmarka er noe for seg selv. Nærmest ser vi Øyungen, deretter Gåslungen og Rottungen.

Fra Sellanrå gikk det rett bort til post nummer to, Tømtehyttene. Der fikk vi blåbærsuppe fra hyggelige postvakter, og vi gjorde oss klare for post nummer tre, Mellomkollen. Stivalget opp dit var enten rett opp, eller stien ned til Tømte, og opp på toppen igjen derfra. Vi valgte det første, fant fram kompass og gikk på. Dukket ut av skogen ca 10 meter fra posten. Det var nøye planlagt orientering det!

Fra post nummer tre bar det nordover mot Tømte og vider til Gørja. Sola skinte som aldri før, og blåstien var fin og god. På Gørja ble det middagsstopp i solen, klokka var mellom fem og seks, og det passet bra med en lengre matpause.

Neste post på programmet var Sandungen. Rutevalget var egentlig lagt, vi skulle gå om veien om Fortjern. En av gutta på laget tittet på kartet og foreslo en litt lengre vei, nord om Trehørningen og sti over Hakloa og Magovika. Ikke mer enn to-tre km mer i luftlinje. Etter litt rådslagning fant vi ut at vi var jo på tur, ute for å kose oss og se deler av marka vi ellers ikke ser. Vi valgte derfor å gå litt lengre, mot å oppleve litt mer.

Fikk vi betalt? Gjett om! I stedet for en heller kjedelig tur langs vi vi har gått før, fikk vi oppleve å ha marka helt for oss selv. Det vil si, vi møtte kanskje to syklister på veiene, men en strålende lørdag med kun to syklister på strålende markaveier er som ingenting. Dessuten fikk vi gå en blåsti fra Øst-Hakloa til Vest-Hakloa over Magovika som var noe for seg selv. Flotte gamle damanlegg, en hengebro fra fordums tider, stier på gamle markaveier og kaffepause i de siste klare solstrålene over Haklokalven.

Etterhvert fikk vi peilet oss inn på sydsiden av Sandungen, og posten mellom Store- og Vesle Sandungen.

Midnatt fant oss langsmed Sandungen på sti mot Langlia.

På Langlia møtte vi en hyggelig postvakt som kunne gi oss opplysningen om kveldens VM-kamp. Derfra bar det på trillesti over åsen mot Vestre Fyllingen, og etterhvert neste post, Middagskollen. Grålysningen førte oss videre mot Kobberhaughytta. Der fikk vi tre kvarter på øret inne i selvbetjeningsstua.

Klokka fem bar det så mot Stundenterhytta og Skjennungsstua. En rolig tur tilbake mot Sognsvann bar preg av såre føtter, men også rolig gange da vi ikke hadde tidspress på oss. Behagelig midt i tankene om vonde føtter. Halv ti var vi endelig på Sognsvann.

Var det en fin Marka24? Kanskje. Turen i seg selv var veldig bra. Været var helt knall, og rutevalget perfekt for den formen undertegnede er i. Valg av tensoplast på steder med mulig gnagsår før avgang viste seg å være et sjakktrekk. Jeg fikk gnagsår, men langt mindre enn tidligere.

Likevel er jeg ikke helt fornøyd med arrangementet. Dette var fjerde året på rad at Marka24 gjennomføres, og etter deltagelse i tre av disse fire årene hadde jeg ventet meg en noe bedre organisasjon bak. Det jeg savner er bl.a:

Før arrangementet tar det gjerne flere dager å få svar på henvendelser, og jeg ser at spørsmål som stilles på Facebook-siden gjerne ikke får svar i det hele tatt. Dette er for dårlig. Jeg forventer også at for at et slikt arrangement som dette skal bli tatt seriøst, så følges de regler som settes opp, også fra arrangørens side. Dette innebærer også at postvaktene har instruks om å være våkne hele natten, slik at lag som jukser kan sjekkes også på natten, ikke bare når det er dagslys. F.eks skal sekkes ikke settes igjen i bunn av topper, men bæres hele veien. Dette har jeg ikke sett blitt fulgt opp ute i løypa. Når postvaktene i tillegg sover natten gjennom kan slikt over hodet ikke sjekkes nattestid. For deltagere som sliter seg opp med tunge sekker, er det irriterende å se at andre kan sette igjen utstyret i bunn av bakken for lettere å løpe opp og ned, og samtidig se at det ikke er reaksjoner. Jeg har heller ikke sett at arrangøren har sjekket noens sekk før start eller etter målgang for å om de faktisk har med seg det de skal.

I tillegg opplevde jeg i år at arrangøren oppyste om annet i forkant enn hva som faktisk gjaldt. Som at Kobberhaughytta skulle ha åpen peisestue. Dette stemte ikke fant vi ut da vi kom dit, og så vidt jeg forstod da jeg pratet med en av dem som jobbet ved Kobberhaughytta, var dette heller ikke avklart i forkant, bare antatt av arrangøren.

Jeg kjenner at det er en haug med små arrangørmessige forhold som gjør at jeg kvier meg for å delta igjen senere. Opplegget rundt Marka24 er fantastisk, og ideen er rett og slett knallbra. Det er så lite som mangler fra arrangøren for at dette skal bli en skikkelig innertier. Jeg trodde jeg ville se det nå i år etter tre tidligere arrangement, men jeg ble skuffet der.

Ja ja. Om 50 uker er allting glemt? Vi får se.

Fakta om årets tur:

Lengde: ca 60 km
Tid på tur: ca 21,5 timer
Poeng: 573, plass 104 i turklassen
Antall gnagsår: Ingen alvorlige, men en stortånegl som krangler, men det gjør den uansett.

Geocache og helleristninger på Stykket

Ut på tur på jakt etter nok en cache, denne ligger ved siden av helleristningene på Stykket. Seks barn og tre voksne i en syvseter betyr to bilturer for at alle skal komme seg ut. 

Første pulje lekte gjemsel mens de ventet, den minste fireåringen ble så sliten av dette at hun nesten ikke orket å gå en meter når de andre først kom. 

Øst for museet Kystens arv på Stadsbygda ligger et lite skogsholt på et par kvadratkilometer. Gjennom området går den gamle postveien, som nå har standard som museumsvei. Et flott område for trilletur med vogn og lavt tempo. 

På veien dukket det opp en forholdsvis ny gapahuk. Flott for slitne barnebein som kanskje egentlig ikke ville på tur i dag. 

 Helleristningene viser bilder av elg og er kanskje 5000 år gamle. Posten ble funnet like ved av ivrige barn. Rart hvordan energien spretter opp igjen når noe spennende skjer

På returen lekte vi på nytt gjemsel, barna løper foran og skal gjemme seg for de som kommer bak, men ikke lengre unna enn at leteren skal slippe å gå vekk fra stien. Blir barna forbigått kommer de frem av seg selv.... 

Da jeg sendte ut barna siste gangen for at de skulle gjemme seg, fant jeg ingen. Ungene hadde likegodt løpt helt til bilen. 

Jeg fikk nå i det minste gå litt for meg selv. 

Ekspedisjon på vei til skogen

Når man er på vinterferie hos bestemor og bestefar, er det jo spennende å oppleve alt de gjør som ikke er del i vår egen hverdag. Dette gjelder ikke bare annen mat og annet sted, men også fjøsstell sammen med bestefar, traktorkjøring og snekring i snekkerbua, alt noe man ikke vanligvis gjør i byen.

I dag skulle bestefar i skogen. Vanligvis er dette et godt stykke hjemmefra, men Ivar var ivrig og medførte en del ekstra arbeid nærmere hjemme. Da kunne jeg ta med meg barna ut for å gå opp dit bestefar jobber.

På tur i går fant vi en gjennomfrossen bekk, denne kunne vi følge på veien.

Det er spennende å gå i bekkefar. Omgivelsene var kanskje ikke de mest eksotiske, åpne åkre på begge sider. Nede i bekken måtte vi smyge oss frem mellom greiner og åpne råker. Ikke var det mye vann heller, så om man gikk gjennom isen kom det vann så vidt over tærne.

På vei opp i skogen måtte vi forbi en furu som står majestetisk for seg selv midt ute på jordet.

En stor nydelig furu, som får pappa til å ønske seg bedre kamera og drømme om fotokunnskap og -evner langt over hva som eksisterer i dag. Ja ja, vi voksne kan jo drømme vi og.

Oppe i skogen møtte vi bestefar som var i gang med opprydding etter Ivar.

Minstejenta fikk sitte på traktoren tilbake, mens vi andre dro på oppdagelsesferd i bekken, andre veien denne gangen.

Bekken gikk etterhvert under brua fra i går, og isen hadde akkurat nok helling til at det kunne sklis, litt, med ikke mye. Tunnelen var spennende da.

Hvor skal vi på tur i morgen monn tro?

Vinterferie og geocaching

Endelig ble det vinterferie på oss.

Etter å ha opplevd våt og tung snø med varierende forhold i Oslogryta etter nyttår, kunne vi pakke sammen sakene og dra til varmere strøk. Bort fra slitsom snø med dårlige skiforhold. Bort fra haltende skøyteis. Bort fra oppkjørsler som må måkes. Til Trøndelag! Til snørike Trøndelag med klargjorte skiløyper for ivrige små og store og appelsin i hytteveggen og rette påskestemning i februar!

En kollega på jobben lo godt da han hørte hvor vi skulle på ferie. Må vel innrømme at jeg gjerne skulle gått en skitur eller to, men besøk hos bestemor og bestefar er ikke noen dårlig erstatning.

Uansett, tur må man på. Det har vært dårlig med det så langt i år. Bursdager, sykdom og annet har stukket effektive kjepper i hjulene, men nå når det er ferie, kan vi endelig komme oss ut.

Bloggen Utetid har inspirert meg til å gå til anskaffelse av geocache-app på telefonen. Geocaching er meget godt beskrevet på nevnte blogg, og er noe vi såvidt har gjort litt av før. Det er en aktivitet som er godt egnet for å få med ungene ut, også når været ikke er all verden eller forholdene ellers ikke taler for tur i skogen. Postene finnes ofte i mer rurale strøk. Her hos besteforeldrene fant jeg fort flere aktuelle, og fire unger var snart klare for "skattejakt".

Før vi var kommet ut til hovedveien, tok vi en snartur over gamlebroen, og jeg fikk meg en skikkelig overraskelse. Jeg har visst om broen, og tenkt at dette er en gammel røten plankebro, men det som møtte meg var dette:

Skikkelig steinarbeid. Dette har ligget som en godt skjult hemmelighet, men jeg fant den tilslutt! Artig for en pappa med fetish for gamle byggarbeider og annet som ellers går i glemmeboken.

På vei mot posten brukte vi tips fra Utetid-bloggen, som å finne bokstaver skult i terrenget. Det er artig hvor lett ungers oppmerksomhet kan ledes vekk fra motvind og kald trekk når de bare får en overkommelig oppgave.

Posten ligger på sydenden på Fosen. Ytterst på en molo, eller i havet som kartappen viste. Det blåste surt og kaldt på vei ut, og vi voksne var klar over at vi burde finne posten så fort vi kunne.

Godt vi har med gode sporfinnere. Eldstegutten fant posten mens pappa lette ett helt annet sted. En kry kar kunne rote frem den oransje boksen mellom steinene.

På vei tilbake passerer vi Grønningsbukta naturreservat. Vedtatt som reservat i 1983 av hensyn til fugleliv, naturtype og vegetasjon.

Det er bart i området, men telen sitter i bakken og bekkene er gjennomfrosset. Kanskje vi skal dra på tur og utforske hvor denne går hen?

Vi mangler snø her i Trøndelag, og bål kan vi ikke lage. Tur kan vi likevel dra på, og med himmel med stadig skiftende lys må man av og til prøve å forevige dette selv med telefonen som eneste kamera.