En molefonken tur

20. oktober 2013.

Som sagt, søndagstur må til, selv om man er sur og lei. Soverommet skal pusses opp, hus vaskes og barna vil helst leke inne, men pappa insisterer på at tur må til. 

Legger ikke ut på noe storveis, tar bilen til Grinda og går derfra. Finnes en liten lysløype der på 2,3 km. Akkurat passe langt tror pappa. Kanskje var det mer enn nok..

Vi kommer oss ut i løypa, leker gjemsel der en løper i forveien og skal skjule seg slik at de andre ikke ser noen når de passerer på stien. Haken er at den som gjemmer seg alltid må kunne se veien. 

Dette funker en stund, men når minstejenta blir lei angrer de store på at meisen ble igjen hjemme. Armene til pappa får god bæretrening. 

Halvveis kommer vi over et flott steingjerde. Jeg aner ikke hvor og når det er fra, må undersøkes. 

Fantastisk steinarbeid midt inne i skogen. 

På vei tilbake til bilen begynner kvistmarerittet. Barna har nemlig en interesse i å plukke opp all kvist, bære på den til bilen, og insistere på at det skal bli med hjem. Flere tidligere turer har endt i tårer når kvisthaugen er for stor eller greinene for lange og mamma og pappa sier nei, det der må bli igjen her. 

Forleden hadde guttungen gått en hel tur med store steiner i lommene, de var så fine og skulle være med hjem. Var funnet helt på starten av turen og pappa var overbevist om at de ble lagt igjen der de ble funnet. Den gang ei. 

Vi kommer oss i bilen uten kvist, og selv om sutrefaktoren så absolutt var til stede, var ikke turen så værst likevel. 

En kjentmannspost med kulturell ballast

13. oktober 2013


Da var det ny tur, denne gangen til kjentmannspost nr. 34, den sydligste av Linderudseterhøydene.
Nydelig høstvær, knallblå himmel, og godt humør på alle.

Dagens tur gikk fra parkeringsplassen i enden av Årvollveien på østsiden av Grefsenkollen. Nytt bekjentskap for min del, da jeg er "vokst opp" fra Sognsvann/Maridalen og nordover. Med en gang jeg beveger meg øst/vest for dette så er det en ny opplevelse.

Ikke lenge etter start kommer vi til en stor stein med et skilt som forteller oss at dette er "Kastesteinen".

Myten sier at hvis man kastet en stein på Kastesteinen, ville man være fri for overfall fra røvere, og hell og lykke vil følge på veien.

 
Videre treffer vi på et stiskille, der vi kan lese at den stien vi skal følge er den gamle veien til Hadeland frem til 1790, da Groruddalen tydeligvis overtok den rollen. Artig å gå på en sti som ville tatt meg frem til Harestuvannet i riktig gamle dager.

Det hender rett som det er at unger ikke vil gå, da får man en slik reaksjon.

Ikke en sit-down aksjon, men en ligg-ned aksjon. Meisen var ikke attraktiv heller, bare armene til pappa. Hvem tapte kampen? (svar: armene til pappa)

Stien tar oss oppover i ukjent terreng. Minstejenta kiler pappa i nakken men et par blader (storveis når en sitter i meisen), og vi bader i høstskog. Snart dukker ett nytt skilt opp, som kan fortelle oss at vi står ved enden av sletta på den gamle storhaugbakken, en fordums hoppbakke med bakkerekord på 44 meter. Det kan ikke ha vært noen liten bakke.

Hvor mange barn er det her? Lek er viktig når man går for å holde motivasjonen oppe.

I og med at vi er i ukjent område, burde nok kartgrunnlaget ha vært noe bedre enn kjentmannsboka alene. Vi krysser en vei og leter oss frem på tvers av stiene, finner en ny sti og ender opp ved nok en plakat. Denne gangen ved en røverhule. Her bodde visstnok mestertyven Ole Høiland, som skal ha ranet 64000 spesiedaler fra Norges Bank i ett kupp i 1836. Kanskje det finnes en skatt her? Flott er det ihvertfall.

Vi møter på noen folk som kan fortelle oss at vi har gått for langt mot nord, med ny retning pekt ut tar vi oss dermed raskt frem til posten, med god utsikt øst og sydover.

Matpause må til, og mamma viser hva hun har med i sekken (nam):

Returen går raskt unna. Minstejenta veksler mellom springmarsj i front, og total bevegelsesnekt. Eldstemann finner et flott fuglebrett langs veien, og kan enkelt fortelle pappa at den fuglen pappa ser der er en spettmeis, "fordi den er hvit under og blå på resten av kroppen". Pappa klør seg imponert i hodet og sukker nok en gang over sin totale mangel på kunnskap om fugler (og planter). Godt at kunnskapseplet på den fronten ser ut til å falle langt fra stammen.

Nok en tur er over. Man blir takknemlig når man får muligheten til å oppleve barneglede sammen med turglede. At høstskogen gir en ekstra fin ramme, skader ikke det heller.