Som sagt, søndagstur må til, selv om man er sur og lei. Soverommet skal pusses opp, hus vaskes og barna vil helst leke inne, men pappa insisterer på at tur må til.
Legger ikke ut på noe storveis, tar bilen til Grinda og går derfra. Finnes en liten lysløype der på 2,3 km. Akkurat passe langt tror pappa. Kanskje var det mer enn nok..
Vi kommer oss ut i løypa, leker gjemsel der en løper i forveien og skal skjule seg slik at de andre ikke ser noen når de passerer på stien. Haken er at den som gjemmer seg alltid må kunne se veien.
Dette funker en stund, men når minstejenta blir lei angrer de store på at meisen ble igjen hjemme. Armene til pappa får god bæretrening.
Halvveis kommer vi over et flott steingjerde. Jeg aner ikke hvor og når det er fra, må undersøkes.
Fantastisk steinarbeid midt inne i skogen.
På vei tilbake til bilen begynner kvistmarerittet. Barna har nemlig en interesse i å plukke opp all kvist, bære på den til bilen, og insistere på at det skal bli med hjem. Flere tidligere turer har endt i tårer når kvisthaugen er for stor eller greinene for lange og mamma og pappa sier nei, det der må bli igjen her.
Forleden hadde guttungen gått en hel tur med store steiner i lommene, de var så fine og skulle være med hjem. Var funnet helt på starten av turen og pappa var overbevist om at de ble lagt igjen der de ble funnet. Den gang ei.
Vi kommer oss i bilen uten kvist, og selv om sutrefaktoren så absolutt var til stede, var ikke turen så værst likevel.
Liker det steingjerdet.
SvarSlett