En våt snartur

Søndag 27. oktober

Det hølja ned. Skikkelig møkkavær. Sånt vær hvor du vet at nesa blir våt selv om hetten på regnjakka er trukket langt frem over ørene.

Fristende å dra med seg tre unger og kjerringa på tur? Kanskje ikke, men så er det noe med det å komme seg ut. Det funker bare man får pressa seg over dørterskelen.

Eldstemann ville etterhvert bli med, da han skulle vise hvor ved Sognsvann klassen hans hadde vært på tur. Nr 2 var heller lunken, nr 3 jubler når meisen kommer frem, selv om hun egentlig ikke vil sitte i den lenger.

Fremme ved Sognsvann bar det innover langs lysløypa. Tok av en liten sti til høyre, og vips var vi ved klassen sin plass. Det var ikke langt. Litt til og så ser vi en presenning som virker som om den er forlatt. Når vi ser under viser det seg at den dekker et lite telt. En liten enebolig rett ved siden av en trafikkert sti rett ved Sognsvann. Ikke ROM-leir, men ikke speiderleir heller. Snurrig at man ikke plasserer seg lengre vekk fra stier og tråkk, tenker pappa.

Nu vel, vi følger stien videre, mamma går foran og forsvinner rundt en sving. Når pappa kommer dit er mamma søkk borte. Pappa ser seg rundt, men finner ingen. BØ sier det, og pappa skvetter skikkelig til. Lettskremt han pappen altså. Morro for mamma.

Om ikke lenge er vi ved Svartkulp. Vi snur der. Det høljer fortsatt ned, og selv pappa innser at dette er nok.

Det går i jevn fart ned til bilen langs lysløypa. Vips er vi tilbake. Vrenger av oss regnklær før vi setter oss i bilen. Nok vann fra oven til at man er våte på både inn- og utsiden.

Tre kvarter tok det. Fra bildøra til bildøra. Vått og kalt, men tur var det. Nok til at ungene og mamma og pappa smiler i bilen hjem, når de snakket om store plask i søledammer og det andre de hadde opplevd.