En rundtur ved Svenskemuren

Ved Grinda, litt øst for Sognsvann helt syd i Nordmarka, langs vestgrensen til Maridalen, under en kraftlinje og i et område som nettopp har vært gjenstand for tynningshogst, finner man rester av Svenskemuren. Dette er en mur som viser grensen mellom Nordberg gårds utmark og omkringliggende eiendommer og skal etter sigende være bygget av svenske krigsfanger rundt 1808. Muren er på det meste ca 80 cm høy, men er også stedvis sammenrast. Videre historisk forklaring og kart finnes her:

Svenskemuren ved Grinda 

En søndag i november la vi turen langs muren.  

Det var vått i terrenget, og stien var mer som bekk enn sti å regne. Barna var klokelig utstyrt med støvler. Vi voksne hadde lettvint nok tatt på oss sko og det tok ikke lang tid før de fleste forsøk på å hoppe over vann ble erstattet med oppgitt vassing og våte og kalde føtter. 

Muren bukter seg flott gjennom skogen, snart ved siden av stien, snart for seg selv. Utrolig hvordan et slikt 200 år gammelt byggverk ligger så tilsynelatende uberørt i et ellers velbrukt turområde. Et sted har en skogsmaskin kjørt rett over og muren har rast sammen, andre steder ligger den  tilsynelatende helt urørt av tidens tann og lever sitt eget liv i en stille skog.

Etterhvert skiller stien og muren lag, oppdagelse av muren i hele sin lengde får vente til varmere og tørrere tider, i dag velger vi stien. Ved en lysning i skogen dukker en gammel speiderleir opp, barna blir en stund opptatt med balanseleker i gammelt tauverk.

Etter en liten matbit finner vi en gammel lysløype som vil lede oss tilbake til bilen. Lysløypa er av den private sorten, jeg antar det er det lokale idrettslaget som en gang har satt den opp. Lampene er merkelig nok tent, selv om både snø og mørke mangler.

Lysløypa er ikke veldig godt vedlikeholdt, og ett sted har hele linja falt ned. Jeg håper noen tar fatt og fikser dette innen rimelig tid. Kan være farlig for både dyreliv og gående.

Snart dukker sivilisasjonen og bilen opp, og nok en søndagstur er over. Takk for turen!

En natt i Maridalen

13 år tok det. 13 forbaska lange år. Jeg tar selvkritikk og beklager, skamfullt og skyldbetynga. Enn dog, jeg klarte det til slutt. Det vil si, det var kona som tok initiativet. Til tur. Med henne. Og barna. Familietur. Første telttur for kona og meg i lag, etter 13 års bekjentskap, og første telttur der alle barna er med samtidig. Tidligere har jeg vært på tur alene, eller med eldstemann på åtte. I år hadde jeg lovet de mindre søstrene tur, og jeg kjøpe ny tursekk til kona i julegave for å hjelpe til med å få med henne og.

Pinsehelgen var det meldt om bra vær. Det har vært dårlig med fine helger hvor vi også har hatt fri alle sammen, men nå passet det. Planen ble lagt. Telt, soveposer, sekker og sykkelvogna ble slengt i bilen, og så bar det inn til Skar i Maridalen med Øyungen som mål.

Bakkene oppover fra parkeringsplassen er tunge, men utrolig hvor deilig det er å komme seg ut.

Litt trelav finne man ofte på tur

Vel fremme ved Øyungen fant vi relativt fort ut at vi ikke var alene om å dra på tur denne kvelden. Samtlige teltplasser vi kunne se var tatt, og støynivået rundt vannet var høyt. Vi trakk oss derfor opp i skogen, litt i retning Fagervann, og fant oss ett hogstfelt der vi kunne slå leir uten andre forstyrrelser enn vind og eventuelle dyr (som vi så fint lite til).

Leiren tok kjapt form, mamma stod for maten, pappa for telt og liggeplasser. Godt å få opp en gammel sliter. 

Da kvelden endelig kom og jentene roet seg i teltet, kunne far og sønn legge seg ned under åpen himmel. 

Ungene fikk en grei natt, jeg derimot hadde med meg for lite klær og for tynn pose, så natten ble kald og kort (eller lang, alt ettersom). 

Søndag ble en rolig tur hjemover. Godt med sykkelvogn når alt skal med.

Godt med naturlige pausebenker...

Godværet holdt akkurat så lenge at jeg rakk å lufte soveposene i fem minutter etter at vi kom hjem, før regnet tok til igjen.....

En natt i Østmarken

Medlemmer på nettstedet Fjellforum har over tid planlagt ett høstheng. Det er ikke et tiltak der man henger på hjørnet eller i veggen, men en samling av folk med forkjærlighet for bruk at hengekøyer fremfor telt.

Jeg bruker ikke hengekøye, men etter å ha fulgt planleggingen av høsthenget en god stund kombinert med en ledig natt i kalenderen fikk jeg ånden over meg, ba pent om fri hjemmefra og kastet meg ut i det ukjente.  Med klarvær ifølge værmeldingen og en nyinnkjøpt Borah Gear Bivy, slang jeg meg i bilen etter at ungene var vel i seng en sen fredagskveld og bega meg ut på ukjente veier. Målet var Askevannet i Østmarka, og stien skulle gå rett opp fra parkeringsplassen.

Når jeg går i mørket, har jeg som prinsipp at jeg i minst mulig grad skal benytte lykt. Dette da jeg heller vil få et brukbart nattesyn, enn tunnelsyn som hodelykt ofte gir. Derfor la jeg i vei med friskt mot rett inn i svarte skauen på ukjente stier. På beina hadde jeg joggesko, og det tok ikke lage tiden før jeg kjente at føttene ble våte. Hmmm, kanskje jeg skulle finne frem lommelykten likevel? Etter litt betenkning fant jeg lykta fram, og ved nærmere titt på området rundt meg ble jeg fort overbevist om at lykta skulle få bli på hele veien inn. Stien var nemlig en vinterløype, rett gjennom gjørme og vann.

Vel framme ved vannet fant jeg en trivelig gjeng i munter passiar rundt bålet. Her var alle samfunnslag, fra gammel til ung, fra vaktmesteren til IT-guruen. Og en til som ikke skulle henge mellom trærne, men ligge på bakken slik som meg selv, dog med telt. Disse hengerne henger ikke i vanlige flettverkstrådhengekøyer med hodet og bena opp og rumpa ned som en krum banan. Nei, du. Her er det hengekøyemodeller som er laget for flatest mulig liggestilling, med kroppen litt forskjøvet vekk fra senterlinje, egne myggnettinger og overseil/tak, og spesiallagede soveposer til å ha både over og under hengekøyen. Nå heter det visst ikke sovepose heller, men Quilt, et engelsk ord for soveteppe. Ett skal ligge over deg som en dyne, det andre festes under hengekøyen som et isolasjonslag.

Utover kvelden fant jeg meg en flat plass, blåste opp liggeunderlaget, stappet det og posen inn i bivyen, og dormet rolig inn i natten. Det var nok ikke stjerneklart, men ikke regn heller. Jeg hang riktignok ikke mellom trærne som disse andre flaggermusene, men jeg hadde det bar det nede på bakken jeg og.

Dagen etter lå morgentåka lavt over vannet, det var blikkstille, og skogen smilte stille til meg der jeg lå. Jeg måtte tidlig hjemeover, men rakk frokost i lag med resten av gjengen før jeg vendte snuten hjemover.

Det ble en kort, men behagelig natt i skogen, jeg fikk se noen nye sovemetoder og noen nye områder, og kom meg en kort men effektiv tur utenfor husets fire vegger. Slike korte turer må det bli flere av.