Første tur i 2014

Søndag 5. januar.

Første tur i det nye året. Tursted og føre likt med det vi avsluttet det gamle året med. Null snø, ingen gledelig skitur eller strålende barn som stolt viser frem sine kunster på ski.

Strålende barn hadde vi uansett, og sol! De få timene med sol den siste uken fikk vi på turen vår. Nok sol til at mamma fikk sitte å varme seg litt, og skyggene lekte seg under greiner over iskanten langsmed vannet.

I dag tok vi hverken med vogn eller bæremeis, så vesla på to måtte enten gå selv eller sitte på pappas skuldre. En skulle tro at pappas skuldre er det bra sted å være, og storesøster på fire mener i hvert fall det, men vesla skal gjøre ting på sin måte, og det er ikke alltid at det stemmer med resten av familiens tanker. Jaja, det ble tur likevel.

Nedre Blanksjø var målet denne gangen og, men vi kom ikke lenger enn Svartkulp. Ikke dumt sted det heller. Akkurat passe god skog for lekende barn. En god blanding av gran og furu med plass mellom for løping og fri utfoldelse av barnefantasi.

Vi returnerte til bilen i passe tid, møtte den store horden i sine splitter nye dunjakker på vei ut på sine søndagsturer. Solen var på vei bak skyene igjen, og akkurat i det vi satte oss i bilen kom regnet. Og massene av mennesker som ikke ville bli våte i de fine jakkene sine. Vi derimot fikk nyte sola.

Siste tur i 2013

Søndag 29. desember.

Siste søndagstur i 2013, på tampen av det gamle året. Egentlig skulle dette vært beretningen om en skitur i strålende sol, der barna viser frem sine julegaver i skisporet og lykkelig står ned hver sin lille bakke mens vinterens hvite slør hviler på grantrærne og slanke bjerkestammer står ranke uten blader og inviterer til oppdagelsesferd for små og store.

Dessverre kan jeg ikke fortelle om noe slikt. Ikke om ski og vinterføre i hvert fall, men glede på tur hadde vi nok av.

Målet var Nedre Blanksjø, vi har vært der før, men det er et godt mål når små barn er med. På vei inn fant vi en sti, og en farlig elv vi måtte krysse. Barne var langt flinkere enn pappa.

Eldstemann fikk tursekk til Jul. Den måtte med, med egen termos og matpakke, samt en varm genser. Akkurat passe vekt for alderen.

Ved Nedre Blanksjø er det en liten høyde med steinformasjoner. Eldstemann fant en finn plass å skli. Og klatre opp igjen (er det rart at han stadig får hull på buksene sine)...

Igrunnen var vi heldige med turen, vi hadde blide unger, greit vær og det var lett å gå. Snø er fint det, men jeg må innrømme at det går an å gå på tur uten og. Selv om det er midt på vinteren.

Tilbake til rødspriten

Søndagstur 17. november.

Mitt første kokesystem for mat i friluft var et klassisk stormkjøkken fra Trangia. Da friluftsaktiviteten tok seg opp igjen for noen år tilbake etter lengre tids pause, var det naturlig at det man hadde av gammelt utstyr ble funnet frem igjen. Også stormkjøkkenet. Et godt gammelt stormkjøkken med bulker i kjeler og skrapemerker etter forums måltider. Et genialt produkt. Brennerholder, vindskjerm, kjelestativ og kjeler i ett. Hell opp litt rødsprit, sett på kjelen, og du kan lage mat til Gud og hvermannsen, eller hele familien. Også soter det. Masse sot hvis du er uheldig. Noen sier du kan ha vann i rødspriten for å minske på soten. Det har jeg prøvd. Uten hell. Kanskje jeg har for mye vann? Artig hvis noen kunne forklart fysikken (kjemien) i det.

Uansett. Etter flere turer med mye sot, stod gassinnsats til stormkjøkkenet høyt på ønskelista. Denne kom rekende på en fjøl en bursdag, og turlivet ble med ett så mye enklere. Vekk med sot og koketiden gikk betraktelig ned. I tillegg kunne det fyres inne i telt, ettersom gassflammen er lettere å kontrollere.

Så var det pakkeselfunksjonen. Som pappa i en trebarnsfamilie, har jeg EN stor funksjon på tur. Det er jeg som bærer det som må med. Da sier det seg selv at jeg søker å redusere vekten der jeg kan. I dette ligger det og å finne gode kompromisser. Når jeg da innser at en måte å få ned vekten er å prøve med rødsprit igjen, så får jeg prøve det.

Turen gikk fra Hønefoten i Maridalen, opp i Turtermarka og retur derfra. Barna var ikke i humør til noe lang tur.

Turtermarka er et artig sted. Det var en skogbrann der på starten av 90-tallet, slik at vegetasjonen i området visert klart hvor det brant. Du går gjennom åpen furuskog som plutselig slår over i tett ung bjørkeskog uten nåletrær.

Er dette et tegn på godt hell på turen? Eldstejenta var stolt som en hane (høne) da hun så denne først.

Konemor er oppfinnsom. Denne kosten av kvist og lyng falt i god jord hos de små. Den falt lett sammen, men minsten som kunne kile pappa i nakken fra meisen likte den godt.

Eldstemann hadde med seg sitt eget kamera, det bor nok en fremtidig fotograf der. Alt skulle foreviges. Absolutt alt. Det var to skritt frem, bilde til venstre og høyre, to skritt til, bilde til høyre og venstre, to skritt til osv.

På tur denne søndagen var et mindre rødspritoppsett med. Brenner, et eget stativ fra Trangia jeg ikke kjenner navnet til, en vindskjerm fra MSR, stekepanne og kaffekjele.

Under matpausen fant barna et marihønebol. Minst ti marihøner som kravlet frem fra et hull under en stein. spennende for barn på tur. Artig for de voksne.

Jeg fikk fyrt med rødsprit igjen. Brukt spesiallokket for å begrense flammen og. En oppfylling av brenneren holdt til ti stekte pølser og en full kaffekanne med kokende vann. Akkurat passe. Ikke for mye sot, men jeg så raskt hvorfor jeg kutta ut rødsprit i sin tid.

Blir kanskje en kort retur til rødsprit dette?

Klassetur til Svartkulp

Søndagstur og klassetur i ett

Eldstemann har begynt i første klasse.

Klassekontaktene har kommet med forslag til aktiviteter for barn og foreldre for at vi skal bli bedre kjent. Vennegruppen til eldstemann var satt til å arrangere høsttur for klassen. Jeg grep sjansen til å få gjort mitt, og få fart på disse bli-kjent greiene. Sendte ut en invitasjon til hele klassen, og inviterte til båltur ved Svartkulp nordøst for Sognsvann.

Svartkulp er en liten dam, 900 meter nord for parkeringsplassen ved Sognsvann, langsetter lysløypa til Ullevålseter. Fint byggverk, og flott som turmål for korte turer.

Invitasjonen lød: Oppmøtested, oppmøtetid, ta med grillmat for bål, sitteunderlag og hele familien. Sendt ut i god tid, hele 5 dager før hendelsen.

Velkjent med travle foreldre var vi bra spent på hvor mange som vil komme da vi stod ved bommen på Sognsvann fem på ett søndag formiddag. Lørdagen hadde vært knallfin, men værmeldingen varslet storflom for hele Østlandet søndag. Det regnet også frem til tolv, men ga seg innen vi skulle begynne å gå. Da vi endelig begynte marsjen innover, var 15 av 21 barn med, og et hav av foreldre og søsken. Lettelse og smil å se da vi skjønte at dette kom til å bli bra.

Vel inne ved Svartkulp kom veden frem, og kort etter var små og store godt igang med bål, stekepinnespikking og pølsegumling. Barna fant hverandre, leken var igang og vi voksne fikk god anledning til å hilse på ukjente og se at her ute i skogen var vi igrunnen ganske like alle sammen. Borte var findressene, mobiltelefonene og jobbmaset. Borte var kravet om å komme hjem for å rekke ditt eller datt. Igjen stod en samlet flokk som slappet av. Det kom en liten skur som ga seg før noen rakk å trekke hjemover, og folk smilte over muligheten til å komme seg ut på tur, selv om været i utgangspunktet ikke skulle tilsi at noe slikt skulle gå an.

Etter et par timer begynt folk å trekke seg tilbake, og da vi dro som de siste var det stille og fredelig der det nettopp hadde vært gledeshyl og pølsemette mager.

En meget god og lettvint måte å få til et klassetreff på. Alt jeg stod for var en epost, og litt ekstra med ved i sekken. Resten gjorde seg selv.

Også fikk vi søndagstur på kjøpet.

En våt snartur

Søndag 27. oktober

Det hølja ned. Skikkelig møkkavær. Sånt vær hvor du vet at nesa blir våt selv om hetten på regnjakka er trukket langt frem over ørene.

Fristende å dra med seg tre unger og kjerringa på tur? Kanskje ikke, men så er det noe med det å komme seg ut. Det funker bare man får pressa seg over dørterskelen.

Eldstemann ville etterhvert bli med, da han skulle vise hvor ved Sognsvann klassen hans hadde vært på tur. Nr 2 var heller lunken, nr 3 jubler når meisen kommer frem, selv om hun egentlig ikke vil sitte i den lenger.

Fremme ved Sognsvann bar det innover langs lysløypa. Tok av en liten sti til høyre, og vips var vi ved klassen sin plass. Det var ikke langt. Litt til og så ser vi en presenning som virker som om den er forlatt. Når vi ser under viser det seg at den dekker et lite telt. En liten enebolig rett ved siden av en trafikkert sti rett ved Sognsvann. Ikke ROM-leir, men ikke speiderleir heller. Snurrig at man ikke plasserer seg lengre vekk fra stier og tråkk, tenker pappa.

Nu vel, vi følger stien videre, mamma går foran og forsvinner rundt en sving. Når pappa kommer dit er mamma søkk borte. Pappa ser seg rundt, men finner ingen. BØ sier det, og pappa skvetter skikkelig til. Lettskremt han pappen altså. Morro for mamma.

Om ikke lenge er vi ved Svartkulp. Vi snur der. Det høljer fortsatt ned, og selv pappa innser at dette er nok.

Det går i jevn fart ned til bilen langs lysløypa. Vips er vi tilbake. Vrenger av oss regnklær før vi setter oss i bilen. Nok vann fra oven til at man er våte på både inn- og utsiden.

Tre kvarter tok det. Fra bildøra til bildøra. Vått og kalt, men tur var det. Nok til at ungene og mamma og pappa smiler i bilen hjem, når de snakket om store plask i søledammer og det andre de hadde opplevd.

En molefonken tur

20. oktober 2013.

Som sagt, søndagstur må til, selv om man er sur og lei. Soverommet skal pusses opp, hus vaskes og barna vil helst leke inne, men pappa insisterer på at tur må til. 

Legger ikke ut på noe storveis, tar bilen til Grinda og går derfra. Finnes en liten lysløype der på 2,3 km. Akkurat passe langt tror pappa. Kanskje var det mer enn nok..

Vi kommer oss ut i løypa, leker gjemsel der en løper i forveien og skal skjule seg slik at de andre ikke ser noen når de passerer på stien. Haken er at den som gjemmer seg alltid må kunne se veien. 

Dette funker en stund, men når minstejenta blir lei angrer de store på at meisen ble igjen hjemme. Armene til pappa får god bæretrening. 

Halvveis kommer vi over et flott steingjerde. Jeg aner ikke hvor og når det er fra, må undersøkes. 

Fantastisk steinarbeid midt inne i skogen. 

På vei tilbake til bilen begynner kvistmarerittet. Barna har nemlig en interesse i å plukke opp all kvist, bære på den til bilen, og insistere på at det skal bli med hjem. Flere tidligere turer har endt i tårer når kvisthaugen er for stor eller greinene for lange og mamma og pappa sier nei, det der må bli igjen her. 

Forleden hadde guttungen gått en hel tur med store steiner i lommene, de var så fine og skulle være med hjem. Var funnet helt på starten av turen og pappa var overbevist om at de ble lagt igjen der de ble funnet. Den gang ei. 

Vi kommer oss i bilen uten kvist, og selv om sutrefaktoren så absolutt var til stede, var ikke turen så værst likevel. 

En kjentmannspost med kulturell ballast

13. oktober 2013


Da var det ny tur, denne gangen til kjentmannspost nr. 34, den sydligste av Linderudseterhøydene.
Nydelig høstvær, knallblå himmel, og godt humør på alle.

Dagens tur gikk fra parkeringsplassen i enden av Årvollveien på østsiden av Grefsenkollen. Nytt bekjentskap for min del, da jeg er "vokst opp" fra Sognsvann/Maridalen og nordover. Med en gang jeg beveger meg øst/vest for dette så er det en ny opplevelse.

Ikke lenge etter start kommer vi til en stor stein med et skilt som forteller oss at dette er "Kastesteinen".

Myten sier at hvis man kastet en stein på Kastesteinen, ville man være fri for overfall fra røvere, og hell og lykke vil følge på veien.

 
Videre treffer vi på et stiskille, der vi kan lese at den stien vi skal følge er den gamle veien til Hadeland frem til 1790, da Groruddalen tydeligvis overtok den rollen. Artig å gå på en sti som ville tatt meg frem til Harestuvannet i riktig gamle dager.

Det hender rett som det er at unger ikke vil gå, da får man en slik reaksjon.

Ikke en sit-down aksjon, men en ligg-ned aksjon. Meisen var ikke attraktiv heller, bare armene til pappa. Hvem tapte kampen? (svar: armene til pappa)

Stien tar oss oppover i ukjent terreng. Minstejenta kiler pappa i nakken men et par blader (storveis når en sitter i meisen), og vi bader i høstskog. Snart dukker ett nytt skilt opp, som kan fortelle oss at vi står ved enden av sletta på den gamle storhaugbakken, en fordums hoppbakke med bakkerekord på 44 meter. Det kan ikke ha vært noen liten bakke.

Hvor mange barn er det her? Lek er viktig når man går for å holde motivasjonen oppe.

I og med at vi er i ukjent område, burde nok kartgrunnlaget ha vært noe bedre enn kjentmannsboka alene. Vi krysser en vei og leter oss frem på tvers av stiene, finner en ny sti og ender opp ved nok en plakat. Denne gangen ved en røverhule. Her bodde visstnok mestertyven Ole Høiland, som skal ha ranet 64000 spesiedaler fra Norges Bank i ett kupp i 1836. Kanskje det finnes en skatt her? Flott er det ihvertfall.

Vi møter på noen folk som kan fortelle oss at vi har gått for langt mot nord, med ny retning pekt ut tar vi oss dermed raskt frem til posten, med god utsikt øst og sydover.

Matpause må til, og mamma viser hva hun har med i sekken (nam):

Returen går raskt unna. Minstejenta veksler mellom springmarsj i front, og total bevegelsesnekt. Eldstemann finner et flott fuglebrett langs veien, og kan enkelt fortelle pappa at den fuglen pappa ser der er en spettmeis, "fordi den er hvit under og blå på resten av kroppen". Pappa klør seg imponert i hodet og sukker nok en gang over sin totale mangel på kunnskap om fugler (og planter). Godt at kunnskapseplet på den fronten ser ut til å falle langt fra stammen.

Nok en tur er over. Man blir takknemlig når man får muligheten til å oppleve barneglede sammen med turglede. At høstskogen gir en ekstra fin ramme, skader ikke det heller.