Lilla glede!

På lørdag var vi en tur i en sportsforretning hvor vi  fant turbukser for barn med rett størrelse for jentene våre. Og de var lilla! "Nå vil jeg på tur" sa eldstejenta (5). "Det vil jeg og" sa lillesøster (3). Storebror sa ikke noe.

På søndagsturene våre sliter vi ofte med motivasjonen til de små. Det er vanskelig for en femåring å forstå at man kan ha glede av å gå, gjerne litt lengre enn rundt først sving. På denne søndagsturen var det ikke et snev av surhet. De lilla turbuksene har en stor del av æren for det.

Buksene har ikke æren alene, turopplegget skal takkes det og. Hvorfor? Jo, for dette var turen hvor barna fikk bestemme alt. Fart, retning og innhold.

Vi startet og sluttet på Grinda. Hvor langt innover i skogen vi var aner jeg ikke, toppen 400 meter, men vi var ute i halvannen time. Minstejenta hylte hvis ikke hun fikk gå først. Eldstemann syns det gikk alt for tregt, og mellomste styrte leken med høy røst så alle andre i skogen samme dag garantert visste hva våre barn lekte.

Et rotvelt var en fin trollgryte. 

Dammer er fine å plaske i.

Og kosebamsen fra barnehagen som var på helgeovernattingsbesøk fikk selvfølgelig være med på tur.

Gruvetur!

Sist søndag var vi ute igjen. Ikke noe lang tur, men nok for familien den dagen.

Turen gikk til Sognsvann, og målet var gruven på vestsiden av vannet. Dog vest og vest, gruven ligger mer sydvest for vannet, rett opp i skogen der hvor Gamle Ankervei tar av inn mot  Båntjern. Vi har vært der før, men det gjør da ikke noe?

Rette etter bommen på Sognsvann gikk vi til venstre på sydsiden av kiosken. Her fant vi raskt en geocache, med både snedig navn og plassering. Skal ikke si for mye, men jeg noterer meg at jeg setter ekstra pris på cacher som viser meg noe jeg ellers ikke ville sett, i motsetning til en vilkårlig plassert post.

Vi ruslet i rolig tempo. Madammen og jeg har funnet ut at vi så langt som mulig skal kutte ut vogn og bæremeis, så turene blir lagt opp etter hva minstejenta orker. Hun og jeg har en avtale om at hun skal få sitte på skuldrene mine når hun blir sliten, men så langt har treåringen nektet plent. Hun SKAL gå. Det går ikke fort, men det går fremover.

Ikke lenge etter fant vi nok en cache. Denne gjemt på et meget barnevennlig sted. Ikke at det betyr så mye, da eldstemann har en lei tendens til å finne alle poster først, selv de pappa har bestemt seg for å finne. Denne gangen hadde jeg tenkt at småsøstrene skulle få finne posten. Godt tenkt, men vanskelig å utføre når guttungen kaster seg ut i det før jeg får sukk for meg.

Dagens tredje cache, ved Løkka gård, ble droppet, da plasseringen medførte trasking i høyspentlinja, blant småtrær som nylig var felt og gjorde fremkommeligheten vanskelig for små bein.

Snart vendte vi nesen inn i skogen og opp mot gruven.

Det har vært gruvedrift rundt Sognsvann allerede fra 1500-tallet. Den "gruven" vi besøkte ble drevet fra ca 1798 og fremover. Denne stollen ble laget ved fyrsetting, 2-7 meter pr måned, totalt 70 meter innover. I dag er den bebodd av flaggermus vinterstid, derfor er det satt opp en port ca 10-12 meter inne i stollen for at flaggermusen skal få overvintre i fred.

Jeg sier gruven i hermetegn, fordi jeg senere har funnet ut at gruven lå lengre oppe i åsen. Den har jeg aldri sett. Den opprinnelige gruven var visstnok en stort hull i bakken, drevet nedover for å ta ut jern. Det som i dag benevnes som "gruven", er en stoll som ble bygget senere og brukt for å frakt masser ut. Den opprinnelige gruven ble fylt igjen på 60-tallet, da man var redd for at folk og dyr skulle falle ned og skade seg.

Etter litt kjeks, og nok en geocache (også funnet av eldstemann) vendte vi nesen hjemover.

Veien legges om løypa langs Sognsvann. Dammen ble pusset opp for et år eller to siden. Tar seg flott ut, men på langt nær så naturlig som hva det så ut som før.

Snart var vi ved bommen igjen. Litt styrketrening må til på tampen av slik en hektisk treningstur.

Man skal ikke så langt for at det skal være tur, bare man kommer seg over dørstokkmila og ut av asfaltjungelen.

Første tur i 2014

Søndag 5. januar.

Første tur i det nye året. Tursted og føre likt med det vi avsluttet det gamle året med. Null snø, ingen gledelig skitur eller strålende barn som stolt viser frem sine kunster på ski.

Strålende barn hadde vi uansett, og sol! De få timene med sol den siste uken fikk vi på turen vår. Nok sol til at mamma fikk sitte å varme seg litt, og skyggene lekte seg under greiner over iskanten langsmed vannet.

I dag tok vi hverken med vogn eller bæremeis, så vesla på to måtte enten gå selv eller sitte på pappas skuldre. En skulle tro at pappas skuldre er det bra sted å være, og storesøster på fire mener i hvert fall det, men vesla skal gjøre ting på sin måte, og det er ikke alltid at det stemmer med resten av familiens tanker. Jaja, det ble tur likevel.

Nedre Blanksjø var målet denne gangen og, men vi kom ikke lenger enn Svartkulp. Ikke dumt sted det heller. Akkurat passe god skog for lekende barn. En god blanding av gran og furu med plass mellom for løping og fri utfoldelse av barnefantasi.

Vi returnerte til bilen i passe tid, møtte den store horden i sine splitter nye dunjakker på vei ut på sine søndagsturer. Solen var på vei bak skyene igjen, og akkurat i det vi satte oss i bilen kom regnet. Og massene av mennesker som ikke ville bli våte i de fine jakkene sine. Vi derimot fikk nyte sola.

Siste tur i 2013

Søndag 29. desember.

Siste søndagstur i 2013, på tampen av det gamle året. Egentlig skulle dette vært beretningen om en skitur i strålende sol, der barna viser frem sine julegaver i skisporet og lykkelig står ned hver sin lille bakke mens vinterens hvite slør hviler på grantrærne og slanke bjerkestammer står ranke uten blader og inviterer til oppdagelsesferd for små og store.

Dessverre kan jeg ikke fortelle om noe slikt. Ikke om ski og vinterføre i hvert fall, men glede på tur hadde vi nok av.

Målet var Nedre Blanksjø, vi har vært der før, men det er et godt mål når små barn er med. På vei inn fant vi en sti, og en farlig elv vi måtte krysse. Barne var langt flinkere enn pappa.

Eldstemann fikk tursekk til Jul. Den måtte med, med egen termos og matpakke, samt en varm genser. Akkurat passe vekt for alderen.

Ved Nedre Blanksjø er det en liten høyde med steinformasjoner. Eldstemann fant en finn plass å skli. Og klatre opp igjen (er det rart at han stadig får hull på buksene sine)...

Igrunnen var vi heldige med turen, vi hadde blide unger, greit vær og det var lett å gå. Snø er fint det, men jeg må innrømme at det går an å gå på tur uten og. Selv om det er midt på vinteren.

Klassetur til Svartkulp

Søndagstur og klassetur i ett

Eldstemann har begynt i første klasse.

Klassekontaktene har kommet med forslag til aktiviteter for barn og foreldre for at vi skal bli bedre kjent. Vennegruppen til eldstemann var satt til å arrangere høsttur for klassen. Jeg grep sjansen til å få gjort mitt, og få fart på disse bli-kjent greiene. Sendte ut en invitasjon til hele klassen, og inviterte til båltur ved Svartkulp nordøst for Sognsvann.

Svartkulp er en liten dam, 900 meter nord for parkeringsplassen ved Sognsvann, langsetter lysløypa til Ullevålseter. Fint byggverk, og flott som turmål for korte turer.

Invitasjonen lød: Oppmøtested, oppmøtetid, ta med grillmat for bål, sitteunderlag og hele familien. Sendt ut i god tid, hele 5 dager før hendelsen.

Velkjent med travle foreldre var vi bra spent på hvor mange som vil komme da vi stod ved bommen på Sognsvann fem på ett søndag formiddag. Lørdagen hadde vært knallfin, men værmeldingen varslet storflom for hele Østlandet søndag. Det regnet også frem til tolv, men ga seg innen vi skulle begynne å gå. Da vi endelig begynte marsjen innover, var 15 av 21 barn med, og et hav av foreldre og søsken. Lettelse og smil å se da vi skjønte at dette kom til å bli bra.

Vel inne ved Svartkulp kom veden frem, og kort etter var små og store godt igang med bål, stekepinnespikking og pølsegumling. Barna fant hverandre, leken var igang og vi voksne fikk god anledning til å hilse på ukjente og se at her ute i skogen var vi igrunnen ganske like alle sammen. Borte var findressene, mobiltelefonene og jobbmaset. Borte var kravet om å komme hjem for å rekke ditt eller datt. Igjen stod en samlet flokk som slappet av. Det kom en liten skur som ga seg før noen rakk å trekke hjemover, og folk smilte over muligheten til å komme seg ut på tur, selv om været i utgangspunktet ikke skulle tilsi at noe slikt skulle gå an.

Etter et par timer begynt folk å trekke seg tilbake, og da vi dro som de siste var det stille og fredelig der det nettopp hadde vært gledeshyl og pølsemette mager.

En meget god og lettvint måte å få til et klassetreff på. Alt jeg stod for var en epost, og litt ekstra med ved i sekken. Resten gjorde seg selv.

Også fikk vi søndagstur på kjøpet.

En våt snartur

Søndag 27. oktober

Det hølja ned. Skikkelig møkkavær. Sånt vær hvor du vet at nesa blir våt selv om hetten på regnjakka er trukket langt frem over ørene.

Fristende å dra med seg tre unger og kjerringa på tur? Kanskje ikke, men så er det noe med det å komme seg ut. Det funker bare man får pressa seg over dørterskelen.

Eldstemann ville etterhvert bli med, da han skulle vise hvor ved Sognsvann klassen hans hadde vært på tur. Nr 2 var heller lunken, nr 3 jubler når meisen kommer frem, selv om hun egentlig ikke vil sitte i den lenger.

Fremme ved Sognsvann bar det innover langs lysløypa. Tok av en liten sti til høyre, og vips var vi ved klassen sin plass. Det var ikke langt. Litt til og så ser vi en presenning som virker som om den er forlatt. Når vi ser under viser det seg at den dekker et lite telt. En liten enebolig rett ved siden av en trafikkert sti rett ved Sognsvann. Ikke ROM-leir, men ikke speiderleir heller. Snurrig at man ikke plasserer seg lengre vekk fra stier og tråkk, tenker pappa.

Nu vel, vi følger stien videre, mamma går foran og forsvinner rundt en sving. Når pappa kommer dit er mamma søkk borte. Pappa ser seg rundt, men finner ingen. BØ sier det, og pappa skvetter skikkelig til. Lettskremt han pappen altså. Morro for mamma.

Om ikke lenge er vi ved Svartkulp. Vi snur der. Det høljer fortsatt ned, og selv pappa innser at dette er nok.

Det går i jevn fart ned til bilen langs lysløypa. Vips er vi tilbake. Vrenger av oss regnklær før vi setter oss i bilen. Nok vann fra oven til at man er våte på både inn- og utsiden.

Tre kvarter tok det. Fra bildøra til bildøra. Vått og kalt, men tur var det. Nok til at ungene og mamma og pappa smiler i bilen hjem, når de snakket om store plask i søledammer og det andre de hadde opplevd.