Gruvetur!

Sist søndag var vi ute igjen. Ikke noe lang tur, men nok for familien den dagen.

Turen gikk til Sognsvann, og målet var gruven på vestsiden av vannet. Dog vest og vest, gruven ligger mer sydvest for vannet, rett opp i skogen der hvor Gamle Ankervei tar av inn mot  Båntjern. Vi har vært der før, men det gjør da ikke noe?

Rette etter bommen på Sognsvann gikk vi til venstre på sydsiden av kiosken. Her fant vi raskt en geocache, med både snedig navn og plassering. Skal ikke si for mye, men jeg noterer meg at jeg setter ekstra pris på cacher som viser meg noe jeg ellers ikke ville sett, i motsetning til en vilkårlig plassert post.

Vi ruslet i rolig tempo. Madammen og jeg har funnet ut at vi så langt som mulig skal kutte ut vogn og bæremeis, så turene blir lagt opp etter hva minstejenta orker. Hun og jeg har en avtale om at hun skal få sitte på skuldrene mine når hun blir sliten, men så langt har treåringen nektet plent. Hun SKAL gå. Det går ikke fort, men det går fremover.

Ikke lenge etter fant vi nok en cache. Denne gjemt på et meget barnevennlig sted. Ikke at det betyr så mye, da eldstemann har en lei tendens til å finne alle poster først, selv de pappa har bestemt seg for å finne. Denne gangen hadde jeg tenkt at småsøstrene skulle få finne posten. Godt tenkt, men vanskelig å utføre når guttungen kaster seg ut i det før jeg får sukk for meg.

Dagens tredje cache, ved Løkka gård, ble droppet, da plasseringen medførte trasking i høyspentlinja, blant småtrær som nylig var felt og gjorde fremkommeligheten vanskelig for små bein.

Snart vendte vi nesen inn i skogen og opp mot gruven.

Det har vært gruvedrift rundt Sognsvann allerede fra 1500-tallet. Den "gruven" vi besøkte ble drevet fra ca 1798 og fremover. Denne stollen ble laget ved fyrsetting, 2-7 meter pr måned, totalt 70 meter innover. I dag er den bebodd av flaggermus vinterstid, derfor er det satt opp en port ca 10-12 meter inne i stollen for at flaggermusen skal få overvintre i fred.

Jeg sier gruven i hermetegn, fordi jeg senere har funnet ut at gruven lå lengre oppe i åsen. Den har jeg aldri sett. Den opprinnelige gruven var visstnok en stort hull i bakken, drevet nedover for å ta ut jern. Det som i dag benevnes som "gruven", er en stoll som ble bygget senere og brukt for å frakt masser ut. Den opprinnelige gruven ble fylt igjen på 60-tallet, da man var redd for at folk og dyr skulle falle ned og skade seg.

Etter litt kjeks, og nok en geocache (også funnet av eldstemann) vendte vi nesen hjemover.

Veien legges om løypa langs Sognsvann. Dammen ble pusset opp for et år eller to siden. Tar seg flott ut, men på langt nær så naturlig som hva det så ut som før.

Snart var vi ved bommen igjen. Litt styrketrening må til på tampen av slik en hektisk treningstur.

Man skal ikke så langt for at det skal være tur, bare man kommer seg over dørstokkmila og ut av asfaltjungelen.

Geocache og helleristninger på Stykket

Ut på tur på jakt etter nok en cache, denne ligger ved siden av helleristningene på Stykket. Seks barn og tre voksne i en syvseter betyr to bilturer for at alle skal komme seg ut. 

Første pulje lekte gjemsel mens de ventet, den minste fireåringen ble så sliten av dette at hun nesten ikke orket å gå en meter når de andre først kom. 

Øst for museet Kystens arv på Stadsbygda ligger et lite skogsholt på et par kvadratkilometer. Gjennom området går den gamle postveien, som nå har standard som museumsvei. Et flott område for trilletur med vogn og lavt tempo. 

På veien dukket det opp en forholdsvis ny gapahuk. Flott for slitne barnebein som kanskje egentlig ikke ville på tur i dag. 

 Helleristningene viser bilder av elg og er kanskje 5000 år gamle. Posten ble funnet like ved av ivrige barn. Rart hvordan energien spretter opp igjen når noe spennende skjer

På returen lekte vi på nytt gjemsel, barna løper foran og skal gjemme seg for de som kommer bak, men ikke lengre unna enn at leteren skal slippe å gå vekk fra stien. Blir barna forbigått kommer de frem av seg selv.... 

Da jeg sendte ut barna siste gangen for at de skulle gjemme seg, fant jeg ingen. Ungene hadde likegodt løpt helt til bilen. 

Jeg fikk nå i det minste gå litt for meg selv. 

Vinterferie og geocaching

Endelig ble det vinterferie på oss.

Etter å ha opplevd våt og tung snø med varierende forhold i Oslogryta etter nyttår, kunne vi pakke sammen sakene og dra til varmere strøk. Bort fra slitsom snø med dårlige skiforhold. Bort fra haltende skøyteis. Bort fra oppkjørsler som må måkes. Til Trøndelag! Til snørike Trøndelag med klargjorte skiløyper for ivrige små og store og appelsin i hytteveggen og rette påskestemning i februar!

En kollega på jobben lo godt da han hørte hvor vi skulle på ferie. Må vel innrømme at jeg gjerne skulle gått en skitur eller to, men besøk hos bestemor og bestefar er ikke noen dårlig erstatning.

Uansett, tur må man på. Det har vært dårlig med det så langt i år. Bursdager, sykdom og annet har stukket effektive kjepper i hjulene, men nå når det er ferie, kan vi endelig komme oss ut.

Bloggen Utetid har inspirert meg til å gå til anskaffelse av geocache-app på telefonen. Geocaching er meget godt beskrevet på nevnte blogg, og er noe vi såvidt har gjort litt av før. Det er en aktivitet som er godt egnet for å få med ungene ut, også når været ikke er all verden eller forholdene ellers ikke taler for tur i skogen. Postene finnes ofte i mer rurale strøk. Her hos besteforeldrene fant jeg fort flere aktuelle, og fire unger var snart klare for "skattejakt".

Før vi var kommet ut til hovedveien, tok vi en snartur over gamlebroen, og jeg fikk meg en skikkelig overraskelse. Jeg har visst om broen, og tenkt at dette er en gammel røten plankebro, men det som møtte meg var dette:

Skikkelig steinarbeid. Dette har ligget som en godt skjult hemmelighet, men jeg fant den tilslutt! Artig for en pappa med fetish for gamle byggarbeider og annet som ellers går i glemmeboken.

På vei mot posten brukte vi tips fra Utetid-bloggen, som å finne bokstaver skult i terrenget. Det er artig hvor lett ungers oppmerksomhet kan ledes vekk fra motvind og kald trekk når de bare får en overkommelig oppgave.

Posten ligger på sydenden på Fosen. Ytterst på en molo, eller i havet som kartappen viste. Det blåste surt og kaldt på vei ut, og vi voksne var klar over at vi burde finne posten så fort vi kunne.

Godt vi har med gode sporfinnere. Eldstegutten fant posten mens pappa lette ett helt annet sted. En kry kar kunne rote frem den oransje boksen mellom steinene.

På vei tilbake passerer vi Grønningsbukta naturreservat. Vedtatt som reservat i 1983 av hensyn til fugleliv, naturtype og vegetasjon.

Det er bart i området, men telen sitter i bakken og bekkene er gjennomfrosset. Kanskje vi skal dra på tur og utforske hvor denne går hen?

Vi mangler snø her i Trøndelag, og bål kan vi ikke lage. Tur kan vi likevel dra på, og med himmel med stadig skiftende lys må man av og til prøve å forevige dette selv med telefonen som eneste kamera.