En natt i Maridalen

13 år tok det. 13 forbaska lange år. Jeg tar selvkritikk og beklager, skamfullt og skyldbetynga. Enn dog, jeg klarte det til slutt. Det vil si, det var kona som tok initiativet. Til tur. Med henne. Og barna. Familietur. Første telttur for kona og meg i lag, etter 13 års bekjentskap, og første telttur der alle barna er med samtidig. Tidligere har jeg vært på tur alene, eller med eldstemann på åtte. I år hadde jeg lovet de mindre søstrene tur, og jeg kjøpe ny tursekk til kona i julegave for å hjelpe til med å få med henne og.

Pinsehelgen var det meldt om bra vær. Det har vært dårlig med fine helger hvor vi også har hatt fri alle sammen, men nå passet det. Planen ble lagt. Telt, soveposer, sekker og sykkelvogna ble slengt i bilen, og så bar det inn til Skar i Maridalen med Øyungen som mål.

Bakkene oppover fra parkeringsplassen er tunge, men utrolig hvor deilig det er å komme seg ut.

Litt trelav finne man ofte på tur

Vel fremme ved Øyungen fant vi relativt fort ut at vi ikke var alene om å dra på tur denne kvelden. Samtlige teltplasser vi kunne se var tatt, og støynivået rundt vannet var høyt. Vi trakk oss derfor opp i skogen, litt i retning Fagervann, og fant oss ett hogstfelt der vi kunne slå leir uten andre forstyrrelser enn vind og eventuelle dyr (som vi så fint lite til).

Leiren tok kjapt form, mamma stod for maten, pappa for telt og liggeplasser. Godt å få opp en gammel sliter. 

Da kvelden endelig kom og jentene roet seg i teltet, kunne far og sønn legge seg ned under åpen himmel. 

Ungene fikk en grei natt, jeg derimot hadde med meg for lite klær og for tynn pose, så natten ble kald og kort (eller lang, alt ettersom). 

Søndag ble en rolig tur hjemover. Godt med sykkelvogn når alt skal med.

Godt med naturlige pausebenker...

Godværet holdt akkurat så lenge at jeg rakk å lufte soveposene i fem minutter etter at vi kom hjem, før regnet tok til igjen.....

Oslos geografiske midtpunkt

Kjentmannsmerke 2014 - 2016 er kommet ut, og vi må igang igjen. Nå er vi ikke ferdig med den forrige boka, men nære poster som passer for små barn uten for lange kjøreturer er litt mangelvare.

Denne søndagen tok jeg derfor med meg barna opp til Sognsvann på jakt etter Oslos geografiske midtpunkt. Det ligge visstnok rett ved Nedre Blanksjø, og artig nok er det en ny kjentmannspost der også.

Vi startet fra bilen i ellevetiden, fortsatt før de store hordene kommer ut i mara. Det regnet tidligere på dagen, men nå er det opphold og god høst i luften. I sekken har jeg vann og Bixitkjeks.

Det er ikke langt innover, men beine til treåringen er ikke lange de heller, så da passer det godt. Vi tar likegodt første kjeksrast ved Svartkulp, og studerer et andepar som svømmer bedagelig av sted.

Derfra går turen lags gamle Ankervei inn til Nedre Blanksjø, Eldstemann finner posten før vi rekker å sjekke hvor det skal være. Han får æren av å stemple posten.

Siden finner vi oss en rolig plass litt unna alt for mange andre turgåere, nyter ett par kjeks til, før vi vender snuten hjem igjen til lunch og en tidligere lovet sjokoladedrikk.

Alt i alt en rolig og behagelig tur en søndags formiddag.

En natt i Østmarken

Medlemmer på nettstedet Fjellforum har over tid planlagt ett høstheng. Det er ikke et tiltak der man henger på hjørnet eller i veggen, men en samling av folk med forkjærlighet for bruk at hengekøyer fremfor telt.

Jeg bruker ikke hengekøye, men etter å ha fulgt planleggingen av høsthenget en god stund kombinert med en ledig natt i kalenderen fikk jeg ånden over meg, ba pent om fri hjemmefra og kastet meg ut i det ukjente.  Med klarvær ifølge værmeldingen og en nyinnkjøpt Borah Gear Bivy, slang jeg meg i bilen etter at ungene var vel i seng en sen fredagskveld og bega meg ut på ukjente veier. Målet var Askevannet i Østmarka, og stien skulle gå rett opp fra parkeringsplassen.

Når jeg går i mørket, har jeg som prinsipp at jeg i minst mulig grad skal benytte lykt. Dette da jeg heller vil få et brukbart nattesyn, enn tunnelsyn som hodelykt ofte gir. Derfor la jeg i vei med friskt mot rett inn i svarte skauen på ukjente stier. På beina hadde jeg joggesko, og det tok ikke lage tiden før jeg kjente at føttene ble våte. Hmmm, kanskje jeg skulle finne frem lommelykten likevel? Etter litt betenkning fant jeg lykta fram, og ved nærmere titt på området rundt meg ble jeg fort overbevist om at lykta skulle få bli på hele veien inn. Stien var nemlig en vinterløype, rett gjennom gjørme og vann.

Vel framme ved vannet fant jeg en trivelig gjeng i munter passiar rundt bålet. Her var alle samfunnslag, fra gammel til ung, fra vaktmesteren til IT-guruen. Og en til som ikke skulle henge mellom trærne, men ligge på bakken slik som meg selv, dog med telt. Disse hengerne henger ikke i vanlige flettverkstrådhengekøyer med hodet og bena opp og rumpa ned som en krum banan. Nei, du. Her er det hengekøyemodeller som er laget for flatest mulig liggestilling, med kroppen litt forskjøvet vekk fra senterlinje, egne myggnettinger og overseil/tak, og spesiallagede soveposer til å ha både over og under hengekøyen. Nå heter det visst ikke sovepose heller, men Quilt, et engelsk ord for soveteppe. Ett skal ligge over deg som en dyne, det andre festes under hengekøyen som et isolasjonslag.

Utover kvelden fant jeg meg en flat plass, blåste opp liggeunderlaget, stappet det og posen inn i bivyen, og dormet rolig inn i natten. Det var nok ikke stjerneklart, men ikke regn heller. Jeg hang riktignok ikke mellom trærne som disse andre flaggermusene, men jeg hadde det bar det nede på bakken jeg og.

Dagen etter lå morgentåka lavt over vannet, det var blikkstille, og skogen smilte stille til meg der jeg lå. Jeg måtte tidlig hjemeover, men rakk frokost i lag med resten av gjengen før jeg vendte snuten hjemover.

Det ble en kort, men behagelig natt i skogen, jeg fikk se noen nye sovemetoder og noen nye områder, og kom meg en kort men effektiv tur utenfor husets fire vegger. Slike korte turer må det bli flere av.

Tilbake til rødspriten

Søndagstur 17. november.

Mitt første kokesystem for mat i friluft var et klassisk stormkjøkken fra Trangia. Da friluftsaktiviteten tok seg opp igjen for noen år tilbake etter lengre tids pause, var det naturlig at det man hadde av gammelt utstyr ble funnet frem igjen. Også stormkjøkkenet. Et godt gammelt stormkjøkken med bulker i kjeler og skrapemerker etter forums måltider. Et genialt produkt. Brennerholder, vindskjerm, kjelestativ og kjeler i ett. Hell opp litt rødsprit, sett på kjelen, og du kan lage mat til Gud og hvermannsen, eller hele familien. Også soter det. Masse sot hvis du er uheldig. Noen sier du kan ha vann i rødspriten for å minske på soten. Det har jeg prøvd. Uten hell. Kanskje jeg har for mye vann? Artig hvis noen kunne forklart fysikken (kjemien) i det.

Uansett. Etter flere turer med mye sot, stod gassinnsats til stormkjøkkenet høyt på ønskelista. Denne kom rekende på en fjøl en bursdag, og turlivet ble med ett så mye enklere. Vekk med sot og koketiden gikk betraktelig ned. I tillegg kunne det fyres inne i telt, ettersom gassflammen er lettere å kontrollere.

Så var det pakkeselfunksjonen. Som pappa i en trebarnsfamilie, har jeg EN stor funksjon på tur. Det er jeg som bærer det som må med. Da sier det seg selv at jeg søker å redusere vekten der jeg kan. I dette ligger det og å finne gode kompromisser. Når jeg da innser at en måte å få ned vekten er å prøve med rødsprit igjen, så får jeg prøve det.

Turen gikk fra Hønefoten i Maridalen, opp i Turtermarka og retur derfra. Barna var ikke i humør til noe lang tur.

Turtermarka er et artig sted. Det var en skogbrann der på starten av 90-tallet, slik at vegetasjonen i området visert klart hvor det brant. Du går gjennom åpen furuskog som plutselig slår over i tett ung bjørkeskog uten nåletrær.

Er dette et tegn på godt hell på turen? Eldstejenta var stolt som en hane (høne) da hun så denne først.

Konemor er oppfinnsom. Denne kosten av kvist og lyng falt i god jord hos de små. Den falt lett sammen, men minsten som kunne kile pappa i nakken fra meisen likte den godt.

Eldstemann hadde med seg sitt eget kamera, det bor nok en fremtidig fotograf der. Alt skulle foreviges. Absolutt alt. Det var to skritt frem, bilde til venstre og høyre, to skritt til, bilde til høyre og venstre, to skritt til osv.

På tur denne søndagen var et mindre rødspritoppsett med. Brenner, et eget stativ fra Trangia jeg ikke kjenner navnet til, en vindskjerm fra MSR, stekepanne og kaffekjele.

Under matpausen fant barna et marihønebol. Minst ti marihøner som kravlet frem fra et hull under en stein. spennende for barn på tur. Artig for de voksne.

Jeg fikk fyrt med rødsprit igjen. Brukt spesiallokket for å begrense flammen og. En oppfylling av brenneren holdt til ti stekte pølser og en full kaffekanne med kokende vann. Akkurat passe. Ikke for mye sot, men jeg så raskt hvorfor jeg kutta ut rødsprit i sin tid.

Blir kanskje en kort retur til rødsprit dette?

Kjentmannspost i Kjekstadmarka

22. september 2013

Da var det klart for ny søndagstur. Vi har Skiforeningens kjentmannsbok for 2012 til 2014 liggende. Denne er ypperlig som gulrot for barna. Her kan de delta i valg av turmål, få et innblikk i hva vi skal se etter, og være med på turen fra første skritt.

I dag falt valget på kjentmannspost nr 2, Kjempesteinen(e) i Kjekstadmarka. To store steiner som ligger tett i tett i et ellers rimelig flatt skogslandskap.

Vi kjørte til Dikemark i Asker, og fant stien greit nok. Fin sti å gå på, rester av en gammel vei for fremføring av trekull til den gamle jernmalmforedlingen på Dikemark. Passerte en gammel eng med noen gjenstående tufter.

Fant en fin bregneskog, høyt nok til at barna kunne gjemme seg.

Vi fant en Milekoie som Asker turlag har restaurert. Artig å se hvordan disse så ut og hvordan man bodde i skogen på den tiden da man dro inn for å produsere trekull til malmindustrien.



Rett rundt svingen fant vi det vi var på jakt etter. Kjempesteinene! To store steiner som ikke vi kan flytte på.



Etter matpause med nougatti og honning på nesten alle skivene (man er da på tur) gikk vi videre gjennom skogen og bort til en nærliggende ubetjent DNT-hytte, Småvannsbu. Finn plass å ha i bakhodet hvis man vil ta meg seg familien på tur vekk fra hverdagslivets mas, uten at det skal koste all verden eller ha en lang reisevei.

Etter en dessertpause (sjokoladekjeks) fant vi en ny blåsti som ville ta oss tilbake til bilen, men en annen vei enn hva vi hadde fulgt inn. På vei ut passerte vi stadig maurtuer, den ene større enn den andre.

Sannelig kom sola også på tampen av turen. Solstråler i høstskog er spesielt. Det varmer mer enn solstråler i varm sommerskog.

Takk for turen.

Nordmarka på skrå

RECAP 1

Helgen 6. - 8. september 2013

Da var det endelig tid for tur i marka igjen. Etter å ha vært tidlige ute med permisjonssøknad i tre eksemplarer til fruen, kopi til barna og en til arkivskapet, var helgen 6. - 8. september spikret. Fruen la inn et par host, og mumlet noe om "hanglende unger", men jeg var bestemt på at nå, NÅ, skulle jeg på tur. Planene var lagt, Fjellforum skulle ha septembertreff og flerfoldige personer skulle møtes i marka på lørdag og padling. Jeg ville ha inn litt ekstra, og la i vei rett fra jobb på fredag.

Startsted var Oslo S, med 40 minutters togtid til Hakadal stasjon.

Gangstart halv seks om kvelden, målet var Elvann, ca 5 km inn i marka. På vei opp fant jeg frem et par gåstaver jeg hadde funnet i kjelleren. Det snakkes jo så varmt på fremmedlandske blogger om at man skal bruke staver også om sommeren, jeg tenkte dette kunne være en god anledning til å prøve. I tillegg hadde jeg kun med tarp, og stavene kunne jo brukes som støttestenger for tarp hvis nødvendig.

Vel fremme ved Elvann. Ikke en sky på himmelen, ikke et vindpust og marka helt for meg selv.

Skulle prøve å sette opp tarpen, men det selvprodusert bardunfeste røk (slik en Fjellforumbruker så innsiktsfullt hadde advart mot da jeg presenterte min plan for bardunfeste). Satte så opp tarpen som presenning for å ha prøvd det.

Lørdag, fortsatt helt knall vær. Overrasket over mygg i september, men man skal ikke klage når alt annet stemmer. Gikk sørover fra Elvann over Eriksknatten, passerte Store Hyttetjern og Karlshaug naturreservat. Et område med god sti, men fortsatt bare meg selv og ingen andre på tur utenfor vei. Tenkt det. Nordmarka helt for seg selv en knallfin helg i september. Noen høstfarger hadde såvidt meldt sin ankomst.

Måtte gå på, da jeg skulle møte hordene av andre ivrige Fjellforumsbrukere ved Bjørnholt. Jeg la veien om Fløyta, Tømte og Liggern. Mellom Liggern og Gåslungen ble jeg tatt igjen av flere løpere med nummer på magen, Nordmarkstravern ble visst arrangert denne helgen.

Kunne ikke bare gå på likevel. Jeg har nemlig en liten fetisj for gamle anlegg i marka. Ved utløpet til Gåslungen ligger dette anlegget, her er det bygget trapper i tømmer for at trestokkene som ble fløtet ikke slå seg helt i stykker på vei nedover elvene.

På Bjørnholt kom turens nedtur. Kun initiativtager og meg selv som skulle overnatte og en til på ettermiddagsbesøk. En slik helg i marka skal du lete lenge etter, lang nese til alle dere som ikke fikk dette med dere...

Bjørnsjøen var blikkstille. Initiativtageren hadde skaffet kano og vi kunne legge ut på bøljan blå. Vi fant en øy, hentet  tredjemann (som viste seg å være en trivelig fransk jente med utmerkede norskkunnskaper etter to år i landet), og fant oss ett sted for middag.

Guinnessbokser kan brukes til så mangt, denne funker utmerket som rødspritbrenner.

Endelig noe jeg har mekka selv som virker.

Natt til søndag ble tilbragt uten tarp eller telt, ikke behov for dette.

Søndag morgen var en av de mest fabelaktige jeg har sett på Bjørnsjøen noen gang. Vanskelig å legge til bilder fra dette når man bare har Iphone.

 

Returen gikk til Sognsvann, sjokkfølelse når man dukker ut av skogen og blir omringet av søndagsturfolket som ikke kjenner stienes gleder (og kanskje er ute like mye for å bli sett, som å se).

Hjalp det med bruk av staver? Jeg vet ikke. På vei var de bare i veien, på sti følte jeg at jeg holdt et litt høyere tempo opp- og nedover, men på flatene var det ikke noe særlig forskjell. Litt hjelp på myr for en kar med dårlig balanse. Kommer jeg til å bruke dem flere ganger? Kanskje, men jeg er ikke overbevisst. Foreløpig er det bare ekstra vekt.

For øvrig var det knall å bare bruke presenning. Kanskje det hadde vært bedre å bruke dette på natt to også for å få mindre kondens på posen. Det må jeg prøve meg litt frem på.

Uansett. Det var en knall tur. Absolutt verdt hvert eneste skritt og hver en svettedråpe. Takk for initiativet og takk til kona som slapp meg ut.

Søndagstur på Bygdøy

15. september 2013


Vi har lovet oss selv at vi skal på tur med barna hver søndag. De har godt av å komme seg ut og lære seg å gå på tur, vi har godt av å tenke på noe annet enn hus og jobb, vi har alle godt av frisk luft.

I dag tok vi turen til Bygdøy. Der hvor det en gang så ærverdige Bygdø Søbad lå, er det i dag bygget opp en fin strand for de små, og stien går herfra og ut mot Paradisbukta og Huk.

Høsten har kommet, gul og rødt blander seg med sensommerens mørkegrønne. I bjørkelunden så det ut som om det regnet blader når vinden lekte mellom trærne.

Vi måtte lære litt om blader og tresorter. Dette er kona sitt område, jeg lærer sammen med barna. Bra de er små, for da har de glemt at pappa ikke kan dette neste gang mamma tar på seg biologilærinnebrillene sine igjen.

Spisslønn

Alm

 I Paradisbukta måtte vi ned til vannkanten og kjenne bølgene slå mot beina. Fascinerende å se på bølgene skylle over sanden, viske ut barnetegninger og nye gummistøvlespor. Slitne barnefjes som forandres til glede når de får kaste sjøsand på havet og vasse i vannkanten.

En søndagstur må ikke være så lang eller så mye. Bare ut av komfortsonen og sofaens rekkevidde.

God tur.