En rundtur ved Svenskemuren

Ved Grinda, litt øst for Sognsvann helt syd i Nordmarka, langs vestgrensen til Maridalen, under en kraftlinje og i et område som nettopp har vært gjenstand for tynningshogst, finner man rester av Svenskemuren. Dette er en mur som viser grensen mellom Nordberg gårds utmark og omkringliggende eiendommer og skal etter sigende være bygget av svenske krigsfanger rundt 1808. Muren er på det meste ca 80 cm høy, men er også stedvis sammenrast. Videre historisk forklaring og kart finnes her:

Svenskemuren ved Grinda 

En søndag i november la vi turen langs muren.  

Det var vått i terrenget, og stien var mer som bekk enn sti å regne. Barna var klokelig utstyrt med støvler. Vi voksne hadde lettvint nok tatt på oss sko og det tok ikke lang tid før de fleste forsøk på å hoppe over vann ble erstattet med oppgitt vassing og våte og kalde føtter. 

Muren bukter seg flott gjennom skogen, snart ved siden av stien, snart for seg selv. Utrolig hvordan et slikt 200 år gammelt byggverk ligger så tilsynelatende uberørt i et ellers velbrukt turområde. Et sted har en skogsmaskin kjørt rett over og muren har rast sammen, andre steder ligger den  tilsynelatende helt urørt av tidens tann og lever sitt eget liv i en stille skog.

Etterhvert skiller stien og muren lag, oppdagelse av muren i hele sin lengde får vente til varmere og tørrere tider, i dag velger vi stien. Ved en lysning i skogen dukker en gammel speiderleir opp, barna blir en stund opptatt med balanseleker i gammelt tauverk.

Etter en liten matbit finner vi en gammel lysløype som vil lede oss tilbake til bilen. Lysløypa er av den private sorten, jeg antar det er det lokale idrettslaget som en gang har satt den opp. Lampene er merkelig nok tent, selv om både snø og mørke mangler.

Lysløypa er ikke veldig godt vedlikeholdt, og ett sted har hele linja falt ned. Jeg håper noen tar fatt og fikser dette innen rimelig tid. Kan være farlig for både dyreliv og gående.

Snart dukker sivilisasjonen og bilen opp, og nok en søndagstur er over. Takk for turen!

Oslos geografiske midtpunkt

Kjentmannsmerke 2014 - 2016 er kommet ut, og vi må igang igjen. Nå er vi ikke ferdig med den forrige boka, men nære poster som passer for små barn uten for lange kjøreturer er litt mangelvare.

Denne søndagen tok jeg derfor med meg barna opp til Sognsvann på jakt etter Oslos geografiske midtpunkt. Det ligge visstnok rett ved Nedre Blanksjø, og artig nok er det en ny kjentmannspost der også.

Vi startet fra bilen i ellevetiden, fortsatt før de store hordene kommer ut i mara. Det regnet tidligere på dagen, men nå er det opphold og god høst i luften. I sekken har jeg vann og Bixitkjeks.

Det er ikke langt innover, men beine til treåringen er ikke lange de heller, så da passer det godt. Vi tar likegodt første kjeksrast ved Svartkulp, og studerer et andepar som svømmer bedagelig av sted.

Derfra går turen lags gamle Ankervei inn til Nedre Blanksjø, Eldstemann finner posten før vi rekker å sjekke hvor det skal være. Han får æren av å stemple posten.

Siden finner vi oss en rolig plass litt unna alt for mange andre turgåere, nyter ett par kjeks til, før vi vender snuten hjem igjen til lunch og en tidligere lovet sjokoladedrikk.

Alt i alt en rolig og behagelig tur en søndags formiddag.

Lilla glede!

På lørdag var vi en tur i en sportsforretning hvor vi  fant turbukser for barn med rett størrelse for jentene våre. Og de var lilla! "Nå vil jeg på tur" sa eldstejenta (5). "Det vil jeg og" sa lillesøster (3). Storebror sa ikke noe.

På søndagsturene våre sliter vi ofte med motivasjonen til de små. Det er vanskelig for en femåring å forstå at man kan ha glede av å gå, gjerne litt lengre enn rundt først sving. På denne søndagsturen var det ikke et snev av surhet. De lilla turbuksene har en stor del av æren for det.

Buksene har ikke æren alene, turopplegget skal takkes det og. Hvorfor? Jo, for dette var turen hvor barna fikk bestemme alt. Fart, retning og innhold.

Vi startet og sluttet på Grinda. Hvor langt innover i skogen vi var aner jeg ikke, toppen 400 meter, men vi var ute i halvannen time. Minstejenta hylte hvis ikke hun fikk gå først. Eldstemann syns det gikk alt for tregt, og mellomste styrte leken med høy røst så alle andre i skogen samme dag garantert visste hva våre barn lekte.

Et rotvelt var en fin trollgryte. 

Dammer er fine å plaske i.

Og kosebamsen fra barnehagen som var på helgeovernattingsbesøk fikk selvfølgelig være med på tur.

Gruvetur!

Sist søndag var vi ute igjen. Ikke noe lang tur, men nok for familien den dagen.

Turen gikk til Sognsvann, og målet var gruven på vestsiden av vannet. Dog vest og vest, gruven ligger mer sydvest for vannet, rett opp i skogen der hvor Gamle Ankervei tar av inn mot  Båntjern. Vi har vært der før, men det gjør da ikke noe?

Rette etter bommen på Sognsvann gikk vi til venstre på sydsiden av kiosken. Her fant vi raskt en geocache, med både snedig navn og plassering. Skal ikke si for mye, men jeg noterer meg at jeg setter ekstra pris på cacher som viser meg noe jeg ellers ikke ville sett, i motsetning til en vilkårlig plassert post.

Vi ruslet i rolig tempo. Madammen og jeg har funnet ut at vi så langt som mulig skal kutte ut vogn og bæremeis, så turene blir lagt opp etter hva minstejenta orker. Hun og jeg har en avtale om at hun skal få sitte på skuldrene mine når hun blir sliten, men så langt har treåringen nektet plent. Hun SKAL gå. Det går ikke fort, men det går fremover.

Ikke lenge etter fant vi nok en cache. Denne gjemt på et meget barnevennlig sted. Ikke at det betyr så mye, da eldstemann har en lei tendens til å finne alle poster først, selv de pappa har bestemt seg for å finne. Denne gangen hadde jeg tenkt at småsøstrene skulle få finne posten. Godt tenkt, men vanskelig å utføre når guttungen kaster seg ut i det før jeg får sukk for meg.

Dagens tredje cache, ved Løkka gård, ble droppet, da plasseringen medførte trasking i høyspentlinja, blant småtrær som nylig var felt og gjorde fremkommeligheten vanskelig for små bein.

Snart vendte vi nesen inn i skogen og opp mot gruven.

Det har vært gruvedrift rundt Sognsvann allerede fra 1500-tallet. Den "gruven" vi besøkte ble drevet fra ca 1798 og fremover. Denne stollen ble laget ved fyrsetting, 2-7 meter pr måned, totalt 70 meter innover. I dag er den bebodd av flaggermus vinterstid, derfor er det satt opp en port ca 10-12 meter inne i stollen for at flaggermusen skal få overvintre i fred.

Jeg sier gruven i hermetegn, fordi jeg senere har funnet ut at gruven lå lengre oppe i åsen. Den har jeg aldri sett. Den opprinnelige gruven var visstnok en stort hull i bakken, drevet nedover for å ta ut jern. Det som i dag benevnes som "gruven", er en stoll som ble bygget senere og brukt for å frakt masser ut. Den opprinnelige gruven ble fylt igjen på 60-tallet, da man var redd for at folk og dyr skulle falle ned og skade seg.

Etter litt kjeks, og nok en geocache (også funnet av eldstemann) vendte vi nesen hjemover.

Veien legges om løypa langs Sognsvann. Dammen ble pusset opp for et år eller to siden. Tar seg flott ut, men på langt nær så naturlig som hva det så ut som før.

Snart var vi ved bommen igjen. Litt styrketrening må til på tampen av slik en hektisk treningstur.

Man skal ikke så langt for at det skal være tur, bare man kommer seg over dørstokkmila og ut av asfaltjungelen.

Første tur i 2014

Søndag 5. januar.

Første tur i det nye året. Tursted og føre likt med det vi avsluttet det gamle året med. Null snø, ingen gledelig skitur eller strålende barn som stolt viser frem sine kunster på ski.

Strålende barn hadde vi uansett, og sol! De få timene med sol den siste uken fikk vi på turen vår. Nok sol til at mamma fikk sitte å varme seg litt, og skyggene lekte seg under greiner over iskanten langsmed vannet.

I dag tok vi hverken med vogn eller bæremeis, så vesla på to måtte enten gå selv eller sitte på pappas skuldre. En skulle tro at pappas skuldre er det bra sted å være, og storesøster på fire mener i hvert fall det, men vesla skal gjøre ting på sin måte, og det er ikke alltid at det stemmer med resten av familiens tanker. Jaja, det ble tur likevel.

Nedre Blanksjø var målet denne gangen og, men vi kom ikke lenger enn Svartkulp. Ikke dumt sted det heller. Akkurat passe god skog for lekende barn. En god blanding av gran og furu med plass mellom for løping og fri utfoldelse av barnefantasi.

Vi returnerte til bilen i passe tid, møtte den store horden i sine splitter nye dunjakker på vei ut på sine søndagsturer. Solen var på vei bak skyene igjen, og akkurat i det vi satte oss i bilen kom regnet. Og massene av mennesker som ikke ville bli våte i de fine jakkene sine. Vi derimot fikk nyte sola.

Siste tur i 2013

Søndag 29. desember.

Siste søndagstur i 2013, på tampen av det gamle året. Egentlig skulle dette vært beretningen om en skitur i strålende sol, der barna viser frem sine julegaver i skisporet og lykkelig står ned hver sin lille bakke mens vinterens hvite slør hviler på grantrærne og slanke bjerkestammer står ranke uten blader og inviterer til oppdagelsesferd for små og store.

Dessverre kan jeg ikke fortelle om noe slikt. Ikke om ski og vinterføre i hvert fall, men glede på tur hadde vi nok av.

Målet var Nedre Blanksjø, vi har vært der før, men det er et godt mål når små barn er med. På vei inn fant vi en sti, og en farlig elv vi måtte krysse. Barne var langt flinkere enn pappa.

Eldstemann fikk tursekk til Jul. Den måtte med, med egen termos og matpakke, samt en varm genser. Akkurat passe vekt for alderen.

Ved Nedre Blanksjø er det en liten høyde med steinformasjoner. Eldstemann fant en finn plass å skli. Og klatre opp igjen (er det rart at han stadig får hull på buksene sine)...

Igrunnen var vi heldige med turen, vi hadde blide unger, greit vær og det var lett å gå. Snø er fint det, men jeg må innrømme at det går an å gå på tur uten og. Selv om det er midt på vinteren.

Tilbake til rødspriten

Søndagstur 17. november.

Mitt første kokesystem for mat i friluft var et klassisk stormkjøkken fra Trangia. Da friluftsaktiviteten tok seg opp igjen for noen år tilbake etter lengre tids pause, var det naturlig at det man hadde av gammelt utstyr ble funnet frem igjen. Også stormkjøkkenet. Et godt gammelt stormkjøkken med bulker i kjeler og skrapemerker etter forums måltider. Et genialt produkt. Brennerholder, vindskjerm, kjelestativ og kjeler i ett. Hell opp litt rødsprit, sett på kjelen, og du kan lage mat til Gud og hvermannsen, eller hele familien. Også soter det. Masse sot hvis du er uheldig. Noen sier du kan ha vann i rødspriten for å minske på soten. Det har jeg prøvd. Uten hell. Kanskje jeg har for mye vann? Artig hvis noen kunne forklart fysikken (kjemien) i det.

Uansett. Etter flere turer med mye sot, stod gassinnsats til stormkjøkkenet høyt på ønskelista. Denne kom rekende på en fjøl en bursdag, og turlivet ble med ett så mye enklere. Vekk med sot og koketiden gikk betraktelig ned. I tillegg kunne det fyres inne i telt, ettersom gassflammen er lettere å kontrollere.

Så var det pakkeselfunksjonen. Som pappa i en trebarnsfamilie, har jeg EN stor funksjon på tur. Det er jeg som bærer det som må med. Da sier det seg selv at jeg søker å redusere vekten der jeg kan. I dette ligger det og å finne gode kompromisser. Når jeg da innser at en måte å få ned vekten er å prøve med rødsprit igjen, så får jeg prøve det.

Turen gikk fra Hønefoten i Maridalen, opp i Turtermarka og retur derfra. Barna var ikke i humør til noe lang tur.

Turtermarka er et artig sted. Det var en skogbrann der på starten av 90-tallet, slik at vegetasjonen i området visert klart hvor det brant. Du går gjennom åpen furuskog som plutselig slår over i tett ung bjørkeskog uten nåletrær.

Er dette et tegn på godt hell på turen? Eldstejenta var stolt som en hane (høne) da hun så denne først.

Konemor er oppfinnsom. Denne kosten av kvist og lyng falt i god jord hos de små. Den falt lett sammen, men minsten som kunne kile pappa i nakken fra meisen likte den godt.

Eldstemann hadde med seg sitt eget kamera, det bor nok en fremtidig fotograf der. Alt skulle foreviges. Absolutt alt. Det var to skritt frem, bilde til venstre og høyre, to skritt til, bilde til høyre og venstre, to skritt til osv.

På tur denne søndagen var et mindre rødspritoppsett med. Brenner, et eget stativ fra Trangia jeg ikke kjenner navnet til, en vindskjerm fra MSR, stekepanne og kaffekjele.

Under matpausen fant barna et marihønebol. Minst ti marihøner som kravlet frem fra et hull under en stein. spennende for barn på tur. Artig for de voksne.

Jeg fikk fyrt med rødsprit igjen. Brukt spesiallokket for å begrense flammen og. En oppfylling av brenneren holdt til ti stekte pølser og en full kaffekanne med kokende vann. Akkurat passe. Ikke for mye sot, men jeg så raskt hvorfor jeg kutta ut rødsprit i sin tid.

Blir kanskje en kort retur til rødsprit dette?

Klassetur til Svartkulp

Søndagstur og klassetur i ett

Eldstemann har begynt i første klasse.

Klassekontaktene har kommet med forslag til aktiviteter for barn og foreldre for at vi skal bli bedre kjent. Vennegruppen til eldstemann var satt til å arrangere høsttur for klassen. Jeg grep sjansen til å få gjort mitt, og få fart på disse bli-kjent greiene. Sendte ut en invitasjon til hele klassen, og inviterte til båltur ved Svartkulp nordøst for Sognsvann.

Svartkulp er en liten dam, 900 meter nord for parkeringsplassen ved Sognsvann, langsetter lysløypa til Ullevålseter. Fint byggverk, og flott som turmål for korte turer.

Invitasjonen lød: Oppmøtested, oppmøtetid, ta med grillmat for bål, sitteunderlag og hele familien. Sendt ut i god tid, hele 5 dager før hendelsen.

Velkjent med travle foreldre var vi bra spent på hvor mange som vil komme da vi stod ved bommen på Sognsvann fem på ett søndag formiddag. Lørdagen hadde vært knallfin, men værmeldingen varslet storflom for hele Østlandet søndag. Det regnet også frem til tolv, men ga seg innen vi skulle begynne å gå. Da vi endelig begynte marsjen innover, var 15 av 21 barn med, og et hav av foreldre og søsken. Lettelse og smil å se da vi skjønte at dette kom til å bli bra.

Vel inne ved Svartkulp kom veden frem, og kort etter var små og store godt igang med bål, stekepinnespikking og pølsegumling. Barna fant hverandre, leken var igang og vi voksne fikk god anledning til å hilse på ukjente og se at her ute i skogen var vi igrunnen ganske like alle sammen. Borte var findressene, mobiltelefonene og jobbmaset. Borte var kravet om å komme hjem for å rekke ditt eller datt. Igjen stod en samlet flokk som slappet av. Det kom en liten skur som ga seg før noen rakk å trekke hjemover, og folk smilte over muligheten til å komme seg ut på tur, selv om været i utgangspunktet ikke skulle tilsi at noe slikt skulle gå an.

Etter et par timer begynt folk å trekke seg tilbake, og da vi dro som de siste var det stille og fredelig der det nettopp hadde vært gledeshyl og pølsemette mager.

En meget god og lettvint måte å få til et klassetreff på. Alt jeg stod for var en epost, og litt ekstra med ved i sekken. Resten gjorde seg selv.

Også fikk vi søndagstur på kjøpet.

En våt snartur

Søndag 27. oktober

Det hølja ned. Skikkelig møkkavær. Sånt vær hvor du vet at nesa blir våt selv om hetten på regnjakka er trukket langt frem over ørene.

Fristende å dra med seg tre unger og kjerringa på tur? Kanskje ikke, men så er det noe med det å komme seg ut. Det funker bare man får pressa seg over dørterskelen.

Eldstemann ville etterhvert bli med, da han skulle vise hvor ved Sognsvann klassen hans hadde vært på tur. Nr 2 var heller lunken, nr 3 jubler når meisen kommer frem, selv om hun egentlig ikke vil sitte i den lenger.

Fremme ved Sognsvann bar det innover langs lysløypa. Tok av en liten sti til høyre, og vips var vi ved klassen sin plass. Det var ikke langt. Litt til og så ser vi en presenning som virker som om den er forlatt. Når vi ser under viser det seg at den dekker et lite telt. En liten enebolig rett ved siden av en trafikkert sti rett ved Sognsvann. Ikke ROM-leir, men ikke speiderleir heller. Snurrig at man ikke plasserer seg lengre vekk fra stier og tråkk, tenker pappa.

Nu vel, vi følger stien videre, mamma går foran og forsvinner rundt en sving. Når pappa kommer dit er mamma søkk borte. Pappa ser seg rundt, men finner ingen. BØ sier det, og pappa skvetter skikkelig til. Lettskremt han pappen altså. Morro for mamma.

Om ikke lenge er vi ved Svartkulp. Vi snur der. Det høljer fortsatt ned, og selv pappa innser at dette er nok.

Det går i jevn fart ned til bilen langs lysløypa. Vips er vi tilbake. Vrenger av oss regnklær før vi setter oss i bilen. Nok vann fra oven til at man er våte på både inn- og utsiden.

Tre kvarter tok det. Fra bildøra til bildøra. Vått og kalt, men tur var det. Nok til at ungene og mamma og pappa smiler i bilen hjem, når de snakket om store plask i søledammer og det andre de hadde opplevd.

En molefonken tur

20. oktober 2013.

Som sagt, søndagstur må til, selv om man er sur og lei. Soverommet skal pusses opp, hus vaskes og barna vil helst leke inne, men pappa insisterer på at tur må til. 

Legger ikke ut på noe storveis, tar bilen til Grinda og går derfra. Finnes en liten lysløype der på 2,3 km. Akkurat passe langt tror pappa. Kanskje var det mer enn nok..

Vi kommer oss ut i løypa, leker gjemsel der en løper i forveien og skal skjule seg slik at de andre ikke ser noen når de passerer på stien. Haken er at den som gjemmer seg alltid må kunne se veien. 

Dette funker en stund, men når minstejenta blir lei angrer de store på at meisen ble igjen hjemme. Armene til pappa får god bæretrening. 

Halvveis kommer vi over et flott steingjerde. Jeg aner ikke hvor og når det er fra, må undersøkes. 

Fantastisk steinarbeid midt inne i skogen. 

På vei tilbake til bilen begynner kvistmarerittet. Barna har nemlig en interesse i å plukke opp all kvist, bære på den til bilen, og insistere på at det skal bli med hjem. Flere tidligere turer har endt i tårer når kvisthaugen er for stor eller greinene for lange og mamma og pappa sier nei, det der må bli igjen her. 

Forleden hadde guttungen gått en hel tur med store steiner i lommene, de var så fine og skulle være med hjem. Var funnet helt på starten av turen og pappa var overbevist om at de ble lagt igjen der de ble funnet. Den gang ei. 

Vi kommer oss i bilen uten kvist, og selv om sutrefaktoren så absolutt var til stede, var ikke turen så værst likevel. 

En kjentmannspost med kulturell ballast

13. oktober 2013


Da var det ny tur, denne gangen til kjentmannspost nr. 34, den sydligste av Linderudseterhøydene.
Nydelig høstvær, knallblå himmel, og godt humør på alle.

Dagens tur gikk fra parkeringsplassen i enden av Årvollveien på østsiden av Grefsenkollen. Nytt bekjentskap for min del, da jeg er "vokst opp" fra Sognsvann/Maridalen og nordover. Med en gang jeg beveger meg øst/vest for dette så er det en ny opplevelse.

Ikke lenge etter start kommer vi til en stor stein med et skilt som forteller oss at dette er "Kastesteinen".

Myten sier at hvis man kastet en stein på Kastesteinen, ville man være fri for overfall fra røvere, og hell og lykke vil følge på veien.

 
Videre treffer vi på et stiskille, der vi kan lese at den stien vi skal følge er den gamle veien til Hadeland frem til 1790, da Groruddalen tydeligvis overtok den rollen. Artig å gå på en sti som ville tatt meg frem til Harestuvannet i riktig gamle dager.

Det hender rett som det er at unger ikke vil gå, da får man en slik reaksjon.

Ikke en sit-down aksjon, men en ligg-ned aksjon. Meisen var ikke attraktiv heller, bare armene til pappa. Hvem tapte kampen? (svar: armene til pappa)

Stien tar oss oppover i ukjent terreng. Minstejenta kiler pappa i nakken men et par blader (storveis når en sitter i meisen), og vi bader i høstskog. Snart dukker ett nytt skilt opp, som kan fortelle oss at vi står ved enden av sletta på den gamle storhaugbakken, en fordums hoppbakke med bakkerekord på 44 meter. Det kan ikke ha vært noen liten bakke.

Hvor mange barn er det her? Lek er viktig når man går for å holde motivasjonen oppe.

I og med at vi er i ukjent område, burde nok kartgrunnlaget ha vært noe bedre enn kjentmannsboka alene. Vi krysser en vei og leter oss frem på tvers av stiene, finner en ny sti og ender opp ved nok en plakat. Denne gangen ved en røverhule. Her bodde visstnok mestertyven Ole Høiland, som skal ha ranet 64000 spesiedaler fra Norges Bank i ett kupp i 1836. Kanskje det finnes en skatt her? Flott er det ihvertfall.

Vi møter på noen folk som kan fortelle oss at vi har gått for langt mot nord, med ny retning pekt ut tar vi oss dermed raskt frem til posten, med god utsikt øst og sydover.

Matpause må til, og mamma viser hva hun har med i sekken (nam):

Returen går raskt unna. Minstejenta veksler mellom springmarsj i front, og total bevegelsesnekt. Eldstemann finner et flott fuglebrett langs veien, og kan enkelt fortelle pappa at den fuglen pappa ser der er en spettmeis, "fordi den er hvit under og blå på resten av kroppen". Pappa klør seg imponert i hodet og sukker nok en gang over sin totale mangel på kunnskap om fugler (og planter). Godt at kunnskapseplet på den fronten ser ut til å falle langt fra stammen.

Nok en tur er over. Man blir takknemlig når man får muligheten til å oppleve barneglede sammen med turglede. At høstskogen gir en ekstra fin ramme, skader ikke det heller.

Kjentmannspost i Kjekstadmarka

22. september 2013

Da var det klart for ny søndagstur. Vi har Skiforeningens kjentmannsbok for 2012 til 2014 liggende. Denne er ypperlig som gulrot for barna. Her kan de delta i valg av turmål, få et innblikk i hva vi skal se etter, og være med på turen fra første skritt.

I dag falt valget på kjentmannspost nr 2, Kjempesteinen(e) i Kjekstadmarka. To store steiner som ligger tett i tett i et ellers rimelig flatt skogslandskap.

Vi kjørte til Dikemark i Asker, og fant stien greit nok. Fin sti å gå på, rester av en gammel vei for fremføring av trekull til den gamle jernmalmforedlingen på Dikemark. Passerte en gammel eng med noen gjenstående tufter.

Fant en fin bregneskog, høyt nok til at barna kunne gjemme seg.

Vi fant en Milekoie som Asker turlag har restaurert. Artig å se hvordan disse så ut og hvordan man bodde i skogen på den tiden da man dro inn for å produsere trekull til malmindustrien.



Rett rundt svingen fant vi det vi var på jakt etter. Kjempesteinene! To store steiner som ikke vi kan flytte på.



Etter matpause med nougatti og honning på nesten alle skivene (man er da på tur) gikk vi videre gjennom skogen og bort til en nærliggende ubetjent DNT-hytte, Småvannsbu. Finn plass å ha i bakhodet hvis man vil ta meg seg familien på tur vekk fra hverdagslivets mas, uten at det skal koste all verden eller ha en lang reisevei.

Etter en dessertpause (sjokoladekjeks) fant vi en ny blåsti som ville ta oss tilbake til bilen, men en annen vei enn hva vi hadde fulgt inn. På vei ut passerte vi stadig maurtuer, den ene større enn den andre.

Sannelig kom sola også på tampen av turen. Solstråler i høstskog er spesielt. Det varmer mer enn solstråler i varm sommerskog.

Takk for turen.