En rundtur ved Svenskemuren

Ved Grinda, litt øst for Sognsvann helt syd i Nordmarka, langs vestgrensen til Maridalen, under en kraftlinje og i et område som nettopp har vært gjenstand for tynningshogst, finner man rester av Svenskemuren. Dette er en mur som viser grensen mellom Nordberg gårds utmark og omkringliggende eiendommer og skal etter sigende være bygget av svenske krigsfanger rundt 1808. Muren er på det meste ca 80 cm høy, men er også stedvis sammenrast. Videre historisk forklaring og kart finnes her:

Svenskemuren ved Grinda 

En søndag i november la vi turen langs muren.  

Det var vått i terrenget, og stien var mer som bekk enn sti å regne. Barna var klokelig utstyrt med støvler. Vi voksne hadde lettvint nok tatt på oss sko og det tok ikke lang tid før de fleste forsøk på å hoppe over vann ble erstattet med oppgitt vassing og våte og kalde føtter. 

Muren bukter seg flott gjennom skogen, snart ved siden av stien, snart for seg selv. Utrolig hvordan et slikt 200 år gammelt byggverk ligger så tilsynelatende uberørt i et ellers velbrukt turområde. Et sted har en skogsmaskin kjørt rett over og muren har rast sammen, andre steder ligger den  tilsynelatende helt urørt av tidens tann og lever sitt eget liv i en stille skog.

Etterhvert skiller stien og muren lag, oppdagelse av muren i hele sin lengde får vente til varmere og tørrere tider, i dag velger vi stien. Ved en lysning i skogen dukker en gammel speiderleir opp, barna blir en stund opptatt med balanseleker i gammelt tauverk.

Etter en liten matbit finner vi en gammel lysløype som vil lede oss tilbake til bilen. Lysløypa er av den private sorten, jeg antar det er det lokale idrettslaget som en gang har satt den opp. Lampene er merkelig nok tent, selv om både snø og mørke mangler.

Lysløypa er ikke veldig godt vedlikeholdt, og ett sted har hele linja falt ned. Jeg håper noen tar fatt og fikser dette innen rimelig tid. Kan være farlig for både dyreliv og gående.

Snart dukker sivilisasjonen og bilen opp, og nok en søndagstur er over. Takk for turen!

Tilbake til rødspriten

Søndagstur 17. november.

Mitt første kokesystem for mat i friluft var et klassisk stormkjøkken fra Trangia. Da friluftsaktiviteten tok seg opp igjen for noen år tilbake etter lengre tids pause, var det naturlig at det man hadde av gammelt utstyr ble funnet frem igjen. Også stormkjøkkenet. Et godt gammelt stormkjøkken med bulker i kjeler og skrapemerker etter forums måltider. Et genialt produkt. Brennerholder, vindskjerm, kjelestativ og kjeler i ett. Hell opp litt rødsprit, sett på kjelen, og du kan lage mat til Gud og hvermannsen, eller hele familien. Også soter det. Masse sot hvis du er uheldig. Noen sier du kan ha vann i rødspriten for å minske på soten. Det har jeg prøvd. Uten hell. Kanskje jeg har for mye vann? Artig hvis noen kunne forklart fysikken (kjemien) i det.

Uansett. Etter flere turer med mye sot, stod gassinnsats til stormkjøkkenet høyt på ønskelista. Denne kom rekende på en fjøl en bursdag, og turlivet ble med ett så mye enklere. Vekk med sot og koketiden gikk betraktelig ned. I tillegg kunne det fyres inne i telt, ettersom gassflammen er lettere å kontrollere.

Så var det pakkeselfunksjonen. Som pappa i en trebarnsfamilie, har jeg EN stor funksjon på tur. Det er jeg som bærer det som må med. Da sier det seg selv at jeg søker å redusere vekten der jeg kan. I dette ligger det og å finne gode kompromisser. Når jeg da innser at en måte å få ned vekten er å prøve med rødsprit igjen, så får jeg prøve det.

Turen gikk fra Hønefoten i Maridalen, opp i Turtermarka og retur derfra. Barna var ikke i humør til noe lang tur.

Turtermarka er et artig sted. Det var en skogbrann der på starten av 90-tallet, slik at vegetasjonen i området visert klart hvor det brant. Du går gjennom åpen furuskog som plutselig slår over i tett ung bjørkeskog uten nåletrær.

Er dette et tegn på godt hell på turen? Eldstejenta var stolt som en hane (høne) da hun så denne først.

Konemor er oppfinnsom. Denne kosten av kvist og lyng falt i god jord hos de små. Den falt lett sammen, men minsten som kunne kile pappa i nakken fra meisen likte den godt.

Eldstemann hadde med seg sitt eget kamera, det bor nok en fremtidig fotograf der. Alt skulle foreviges. Absolutt alt. Det var to skritt frem, bilde til venstre og høyre, to skritt til, bilde til høyre og venstre, to skritt til osv.

På tur denne søndagen var et mindre rødspritoppsett med. Brenner, et eget stativ fra Trangia jeg ikke kjenner navnet til, en vindskjerm fra MSR, stekepanne og kaffekjele.

Under matpausen fant barna et marihønebol. Minst ti marihøner som kravlet frem fra et hull under en stein. spennende for barn på tur. Artig for de voksne.

Jeg fikk fyrt med rødsprit igjen. Brukt spesiallokket for å begrense flammen og. En oppfylling av brenneren holdt til ti stekte pølser og en full kaffekanne med kokende vann. Akkurat passe. Ikke for mye sot, men jeg så raskt hvorfor jeg kutta ut rødsprit i sin tid.

Blir kanskje en kort retur til rødsprit dette?

Klassetur til Svartkulp

Søndagstur og klassetur i ett

Eldstemann har begynt i første klasse.

Klassekontaktene har kommet med forslag til aktiviteter for barn og foreldre for at vi skal bli bedre kjent. Vennegruppen til eldstemann var satt til å arrangere høsttur for klassen. Jeg grep sjansen til å få gjort mitt, og få fart på disse bli-kjent greiene. Sendte ut en invitasjon til hele klassen, og inviterte til båltur ved Svartkulp nordøst for Sognsvann.

Svartkulp er en liten dam, 900 meter nord for parkeringsplassen ved Sognsvann, langsetter lysløypa til Ullevålseter. Fint byggverk, og flott som turmål for korte turer.

Invitasjonen lød: Oppmøtested, oppmøtetid, ta med grillmat for bål, sitteunderlag og hele familien. Sendt ut i god tid, hele 5 dager før hendelsen.

Velkjent med travle foreldre var vi bra spent på hvor mange som vil komme da vi stod ved bommen på Sognsvann fem på ett søndag formiddag. Lørdagen hadde vært knallfin, men værmeldingen varslet storflom for hele Østlandet søndag. Det regnet også frem til tolv, men ga seg innen vi skulle begynne å gå. Da vi endelig begynte marsjen innover, var 15 av 21 barn med, og et hav av foreldre og søsken. Lettelse og smil å se da vi skjønte at dette kom til å bli bra.

Vel inne ved Svartkulp kom veden frem, og kort etter var små og store godt igang med bål, stekepinnespikking og pølsegumling. Barna fant hverandre, leken var igang og vi voksne fikk god anledning til å hilse på ukjente og se at her ute i skogen var vi igrunnen ganske like alle sammen. Borte var findressene, mobiltelefonene og jobbmaset. Borte var kravet om å komme hjem for å rekke ditt eller datt. Igjen stod en samlet flokk som slappet av. Det kom en liten skur som ga seg før noen rakk å trekke hjemover, og folk smilte over muligheten til å komme seg ut på tur, selv om været i utgangspunktet ikke skulle tilsi at noe slikt skulle gå an.

Etter et par timer begynt folk å trekke seg tilbake, og da vi dro som de siste var det stille og fredelig der det nettopp hadde vært gledeshyl og pølsemette mager.

En meget god og lettvint måte å få til et klassetreff på. Alt jeg stod for var en epost, og litt ekstra med ved i sekken. Resten gjorde seg selv.

Også fikk vi søndagstur på kjøpet.

En kjentmannspost med kulturell ballast

13. oktober 2013


Da var det ny tur, denne gangen til kjentmannspost nr. 34, den sydligste av Linderudseterhøydene.
Nydelig høstvær, knallblå himmel, og godt humør på alle.

Dagens tur gikk fra parkeringsplassen i enden av Årvollveien på østsiden av Grefsenkollen. Nytt bekjentskap for min del, da jeg er "vokst opp" fra Sognsvann/Maridalen og nordover. Med en gang jeg beveger meg øst/vest for dette så er det en ny opplevelse.

Ikke lenge etter start kommer vi til en stor stein med et skilt som forteller oss at dette er "Kastesteinen".

Myten sier at hvis man kastet en stein på Kastesteinen, ville man være fri for overfall fra røvere, og hell og lykke vil følge på veien.

 
Videre treffer vi på et stiskille, der vi kan lese at den stien vi skal følge er den gamle veien til Hadeland frem til 1790, da Groruddalen tydeligvis overtok den rollen. Artig å gå på en sti som ville tatt meg frem til Harestuvannet i riktig gamle dager.

Det hender rett som det er at unger ikke vil gå, da får man en slik reaksjon.

Ikke en sit-down aksjon, men en ligg-ned aksjon. Meisen var ikke attraktiv heller, bare armene til pappa. Hvem tapte kampen? (svar: armene til pappa)

Stien tar oss oppover i ukjent terreng. Minstejenta kiler pappa i nakken men et par blader (storveis når en sitter i meisen), og vi bader i høstskog. Snart dukker ett nytt skilt opp, som kan fortelle oss at vi står ved enden av sletta på den gamle storhaugbakken, en fordums hoppbakke med bakkerekord på 44 meter. Det kan ikke ha vært noen liten bakke.

Hvor mange barn er det her? Lek er viktig når man går for å holde motivasjonen oppe.

I og med at vi er i ukjent område, burde nok kartgrunnlaget ha vært noe bedre enn kjentmannsboka alene. Vi krysser en vei og leter oss frem på tvers av stiene, finner en ny sti og ender opp ved nok en plakat. Denne gangen ved en røverhule. Her bodde visstnok mestertyven Ole Høiland, som skal ha ranet 64000 spesiedaler fra Norges Bank i ett kupp i 1836. Kanskje det finnes en skatt her? Flott er det ihvertfall.

Vi møter på noen folk som kan fortelle oss at vi har gått for langt mot nord, med ny retning pekt ut tar vi oss dermed raskt frem til posten, med god utsikt øst og sydover.

Matpause må til, og mamma viser hva hun har med i sekken (nam):

Returen går raskt unna. Minstejenta veksler mellom springmarsj i front, og total bevegelsesnekt. Eldstemann finner et flott fuglebrett langs veien, og kan enkelt fortelle pappa at den fuglen pappa ser der er en spettmeis, "fordi den er hvit under og blå på resten av kroppen". Pappa klør seg imponert i hodet og sukker nok en gang over sin totale mangel på kunnskap om fugler (og planter). Godt at kunnskapseplet på den fronten ser ut til å falle langt fra stammen.

Nok en tur er over. Man blir takknemlig når man får muligheten til å oppleve barneglede sammen med turglede. At høstskogen gir en ekstra fin ramme, skader ikke det heller.