Oslos geografiske midtpunkt

Kjentmannsmerke 2014 - 2016 er kommet ut, og vi må igang igjen. Nå er vi ikke ferdig med den forrige boka, men nære poster som passer for små barn uten for lange kjøreturer er litt mangelvare.

Denne søndagen tok jeg derfor med meg barna opp til Sognsvann på jakt etter Oslos geografiske midtpunkt. Det ligge visstnok rett ved Nedre Blanksjø, og artig nok er det en ny kjentmannspost der også.

Vi startet fra bilen i ellevetiden, fortsatt før de store hordene kommer ut i mara. Det regnet tidligere på dagen, men nå er det opphold og god høst i luften. I sekken har jeg vann og Bixitkjeks.

Det er ikke langt innover, men beine til treåringen er ikke lange de heller, så da passer det godt. Vi tar likegodt første kjeksrast ved Svartkulp, og studerer et andepar som svømmer bedagelig av sted.

Derfra går turen lags gamle Ankervei inn til Nedre Blanksjø, Eldstemann finner posten før vi rekker å sjekke hvor det skal være. Han får æren av å stemple posten.

Siden finner vi oss en rolig plass litt unna alt for mange andre turgåere, nyter ett par kjeks til, før vi vender snuten hjem igjen til lunch og en tidligere lovet sjokoladedrikk.

Alt i alt en rolig og behagelig tur en søndags formiddag.

En kjentmannspost med kulturell ballast

13. oktober 2013


Da var det ny tur, denne gangen til kjentmannspost nr. 34, den sydligste av Linderudseterhøydene.
Nydelig høstvær, knallblå himmel, og godt humør på alle.

Dagens tur gikk fra parkeringsplassen i enden av Årvollveien på østsiden av Grefsenkollen. Nytt bekjentskap for min del, da jeg er "vokst opp" fra Sognsvann/Maridalen og nordover. Med en gang jeg beveger meg øst/vest for dette så er det en ny opplevelse.

Ikke lenge etter start kommer vi til en stor stein med et skilt som forteller oss at dette er "Kastesteinen".

Myten sier at hvis man kastet en stein på Kastesteinen, ville man være fri for overfall fra røvere, og hell og lykke vil følge på veien.

 
Videre treffer vi på et stiskille, der vi kan lese at den stien vi skal følge er den gamle veien til Hadeland frem til 1790, da Groruddalen tydeligvis overtok den rollen. Artig å gå på en sti som ville tatt meg frem til Harestuvannet i riktig gamle dager.

Det hender rett som det er at unger ikke vil gå, da får man en slik reaksjon.

Ikke en sit-down aksjon, men en ligg-ned aksjon. Meisen var ikke attraktiv heller, bare armene til pappa. Hvem tapte kampen? (svar: armene til pappa)

Stien tar oss oppover i ukjent terreng. Minstejenta kiler pappa i nakken men et par blader (storveis når en sitter i meisen), og vi bader i høstskog. Snart dukker ett nytt skilt opp, som kan fortelle oss at vi står ved enden av sletta på den gamle storhaugbakken, en fordums hoppbakke med bakkerekord på 44 meter. Det kan ikke ha vært noen liten bakke.

Hvor mange barn er det her? Lek er viktig når man går for å holde motivasjonen oppe.

I og med at vi er i ukjent område, burde nok kartgrunnlaget ha vært noe bedre enn kjentmannsboka alene. Vi krysser en vei og leter oss frem på tvers av stiene, finner en ny sti og ender opp ved nok en plakat. Denne gangen ved en røverhule. Her bodde visstnok mestertyven Ole Høiland, som skal ha ranet 64000 spesiedaler fra Norges Bank i ett kupp i 1836. Kanskje det finnes en skatt her? Flott er det ihvertfall.

Vi møter på noen folk som kan fortelle oss at vi har gått for langt mot nord, med ny retning pekt ut tar vi oss dermed raskt frem til posten, med god utsikt øst og sydover.

Matpause må til, og mamma viser hva hun har med i sekken (nam):

Returen går raskt unna. Minstejenta veksler mellom springmarsj i front, og total bevegelsesnekt. Eldstemann finner et flott fuglebrett langs veien, og kan enkelt fortelle pappa at den fuglen pappa ser der er en spettmeis, "fordi den er hvit under og blå på resten av kroppen". Pappa klør seg imponert i hodet og sukker nok en gang over sin totale mangel på kunnskap om fugler (og planter). Godt at kunnskapseplet på den fronten ser ut til å falle langt fra stammen.

Nok en tur er over. Man blir takknemlig når man får muligheten til å oppleve barneglede sammen med turglede. At høstskogen gir en ekstra fin ramme, skader ikke det heller.

Kjentmannspost i Kjekstadmarka

22. september 2013

Da var det klart for ny søndagstur. Vi har Skiforeningens kjentmannsbok for 2012 til 2014 liggende. Denne er ypperlig som gulrot for barna. Her kan de delta i valg av turmål, få et innblikk i hva vi skal se etter, og være med på turen fra første skritt.

I dag falt valget på kjentmannspost nr 2, Kjempesteinen(e) i Kjekstadmarka. To store steiner som ligger tett i tett i et ellers rimelig flatt skogslandskap.

Vi kjørte til Dikemark i Asker, og fant stien greit nok. Fin sti å gå på, rester av en gammel vei for fremføring av trekull til den gamle jernmalmforedlingen på Dikemark. Passerte en gammel eng med noen gjenstående tufter.

Fant en fin bregneskog, høyt nok til at barna kunne gjemme seg.

Vi fant en Milekoie som Asker turlag har restaurert. Artig å se hvordan disse så ut og hvordan man bodde i skogen på den tiden da man dro inn for å produsere trekull til malmindustrien.



Rett rundt svingen fant vi det vi var på jakt etter. Kjempesteinene! To store steiner som ikke vi kan flytte på.



Etter matpause med nougatti og honning på nesten alle skivene (man er da på tur) gikk vi videre gjennom skogen og bort til en nærliggende ubetjent DNT-hytte, Småvannsbu. Finn plass å ha i bakhodet hvis man vil ta meg seg familien på tur vekk fra hverdagslivets mas, uten at det skal koste all verden eller ha en lang reisevei.

Etter en dessertpause (sjokoladekjeks) fant vi en ny blåsti som ville ta oss tilbake til bilen, men en annen vei enn hva vi hadde fulgt inn. På vei ut passerte vi stadig maurtuer, den ene større enn den andre.

Sannelig kom sola også på tampen av turen. Solstråler i høstskog er spesielt. Det varmer mer enn solstråler i varm sommerskog.

Takk for turen.