En rundtur ved Svenskemuren

Ved Grinda, litt øst for Sognsvann helt syd i Nordmarka, langs vestgrensen til Maridalen, under en kraftlinje og i et område som nettopp har vært gjenstand for tynningshogst, finner man rester av Svenskemuren. Dette er en mur som viser grensen mellom Nordberg gårds utmark og omkringliggende eiendommer og skal etter sigende være bygget av svenske krigsfanger rundt 1808. Muren er på det meste ca 80 cm høy, men er også stedvis sammenrast. Videre historisk forklaring og kart finnes her:

Svenskemuren ved Grinda 

En søndag i november la vi turen langs muren.  

Det var vått i terrenget, og stien var mer som bekk enn sti å regne. Barna var klokelig utstyrt med støvler. Vi voksne hadde lettvint nok tatt på oss sko og det tok ikke lang tid før de fleste forsøk på å hoppe over vann ble erstattet med oppgitt vassing og våte og kalde føtter. 

Muren bukter seg flott gjennom skogen, snart ved siden av stien, snart for seg selv. Utrolig hvordan et slikt 200 år gammelt byggverk ligger så tilsynelatende uberørt i et ellers velbrukt turområde. Et sted har en skogsmaskin kjørt rett over og muren har rast sammen, andre steder ligger den  tilsynelatende helt urørt av tidens tann og lever sitt eget liv i en stille skog.

Etterhvert skiller stien og muren lag, oppdagelse av muren i hele sin lengde får vente til varmere og tørrere tider, i dag velger vi stien. Ved en lysning i skogen dukker en gammel speiderleir opp, barna blir en stund opptatt med balanseleker i gammelt tauverk.

Etter en liten matbit finner vi en gammel lysløype som vil lede oss tilbake til bilen. Lysløypa er av den private sorten, jeg antar det er det lokale idrettslaget som en gang har satt den opp. Lampene er merkelig nok tent, selv om både snø og mørke mangler.

Lysløypa er ikke veldig godt vedlikeholdt, og ett sted har hele linja falt ned. Jeg håper noen tar fatt og fikser dette innen rimelig tid. Kan være farlig for både dyreliv og gående.

Snart dukker sivilisasjonen og bilen opp, og nok en søndagstur er over. Takk for turen!

Oslos geografiske midtpunkt

Kjentmannsmerke 2014 - 2016 er kommet ut, og vi må igang igjen. Nå er vi ikke ferdig med den forrige boka, men nære poster som passer for små barn uten for lange kjøreturer er litt mangelvare.

Denne søndagen tok jeg derfor med meg barna opp til Sognsvann på jakt etter Oslos geografiske midtpunkt. Det ligge visstnok rett ved Nedre Blanksjø, og artig nok er det en ny kjentmannspost der også.

Vi startet fra bilen i ellevetiden, fortsatt før de store hordene kommer ut i mara. Det regnet tidligere på dagen, men nå er det opphold og god høst i luften. I sekken har jeg vann og Bixitkjeks.

Det er ikke langt innover, men beine til treåringen er ikke lange de heller, så da passer det godt. Vi tar likegodt første kjeksrast ved Svartkulp, og studerer et andepar som svømmer bedagelig av sted.

Derfra går turen lags gamle Ankervei inn til Nedre Blanksjø, Eldstemann finner posten før vi rekker å sjekke hvor det skal være. Han får æren av å stemple posten.

Siden finner vi oss en rolig plass litt unna alt for mange andre turgåere, nyter ett par kjeks til, før vi vender snuten hjem igjen til lunch og en tidligere lovet sjokoladedrikk.

Alt i alt en rolig og behagelig tur en søndags formiddag.

Lilla glede!

På lørdag var vi en tur i en sportsforretning hvor vi  fant turbukser for barn med rett størrelse for jentene våre. Og de var lilla! "Nå vil jeg på tur" sa eldstejenta (5). "Det vil jeg og" sa lillesøster (3). Storebror sa ikke noe.

På søndagsturene våre sliter vi ofte med motivasjonen til de små. Det er vanskelig for en femåring å forstå at man kan ha glede av å gå, gjerne litt lengre enn rundt først sving. På denne søndagsturen var det ikke et snev av surhet. De lilla turbuksene har en stor del av æren for det.

Buksene har ikke æren alene, turopplegget skal takkes det og. Hvorfor? Jo, for dette var turen hvor barna fikk bestemme alt. Fart, retning og innhold.

Vi startet og sluttet på Grinda. Hvor langt innover i skogen vi var aner jeg ikke, toppen 400 meter, men vi var ute i halvannen time. Minstejenta hylte hvis ikke hun fikk gå først. Eldstemann syns det gikk alt for tregt, og mellomste styrte leken med høy røst så alle andre i skogen samme dag garantert visste hva våre barn lekte.

Et rotvelt var en fin trollgryte. 

Dammer er fine å plaske i.

Og kosebamsen fra barnehagen som var på helgeovernattingsbesøk fikk selvfølgelig være med på tur.