En søndag i november la vi turen langs muren.
Det var vått i terrenget, og stien var mer som bekk enn sti å regne. Barna var klokelig utstyrt med støvler. Vi voksne hadde lettvint nok tatt på oss sko og det tok ikke lang tid før de fleste forsøk på å hoppe over vann ble erstattet med oppgitt vassing og våte og kalde føtter.
Muren bukter seg flott gjennom skogen, snart ved siden av stien, snart for seg selv. Utrolig hvordan et slikt 200 år gammelt byggverk ligger så tilsynelatende uberørt i et ellers velbrukt turområde. Et sted har en skogsmaskin kjørt rett over og muren har rast sammen, andre steder ligger den tilsynelatende helt urørt av tidens tann og lever sitt eget liv i en stille skog.
Etterhvert skiller stien og muren lag, oppdagelse av muren i hele sin lengde får vente til varmere og tørrere tider, i dag velger vi stien. Ved en lysning i skogen dukker en gammel speiderleir opp, barna blir en stund opptatt med balanseleker i gammelt tauverk.
Etter en liten matbit finner vi en gammel lysløype som vil lede oss tilbake til bilen. Lysløypa er av den private sorten, jeg antar det er det lokale idrettslaget som en gang har satt den opp. Lampene er merkelig nok tent, selv om både snø og mørke mangler.
Lysløypa er ikke veldig godt vedlikeholdt, og ett sted har hele linja falt ned. Jeg håper noen tar fatt og fikser dette innen rimelig tid. Kan være farlig for både dyreliv og gående.
Snart dukker sivilisasjonen og bilen opp, og nok en søndagstur er over. Takk for turen!
