En rundtur ved Svenskemuren

Ved Grinda, litt øst for Sognsvann helt syd i Nordmarka, langs vestgrensen til Maridalen, under en kraftlinje og i et område som nettopp har vært gjenstand for tynningshogst, finner man rester av Svenskemuren. Dette er en mur som viser grensen mellom Nordberg gårds utmark og omkringliggende eiendommer og skal etter sigende være bygget av svenske krigsfanger rundt 1808. Muren er på det meste ca 80 cm høy, men er også stedvis sammenrast. Videre historisk forklaring og kart finnes her:

Svenskemuren ved Grinda 

En søndag i november la vi turen langs muren.  

Det var vått i terrenget, og stien var mer som bekk enn sti å regne. Barna var klokelig utstyrt med støvler. Vi voksne hadde lettvint nok tatt på oss sko og det tok ikke lang tid før de fleste forsøk på å hoppe over vann ble erstattet med oppgitt vassing og våte og kalde føtter. 

Muren bukter seg flott gjennom skogen, snart ved siden av stien, snart for seg selv. Utrolig hvordan et slikt 200 år gammelt byggverk ligger så tilsynelatende uberørt i et ellers velbrukt turområde. Et sted har en skogsmaskin kjørt rett over og muren har rast sammen, andre steder ligger den  tilsynelatende helt urørt av tidens tann og lever sitt eget liv i en stille skog.

Etterhvert skiller stien og muren lag, oppdagelse av muren i hele sin lengde får vente til varmere og tørrere tider, i dag velger vi stien. Ved en lysning i skogen dukker en gammel speiderleir opp, barna blir en stund opptatt med balanseleker i gammelt tauverk.

Etter en liten matbit finner vi en gammel lysløype som vil lede oss tilbake til bilen. Lysløypa er av den private sorten, jeg antar det er det lokale idrettslaget som en gang har satt den opp. Lampene er merkelig nok tent, selv om både snø og mørke mangler.

Lysløypa er ikke veldig godt vedlikeholdt, og ett sted har hele linja falt ned. Jeg håper noen tar fatt og fikser dette innen rimelig tid. Kan være farlig for både dyreliv og gående.

Snart dukker sivilisasjonen og bilen opp, og nok en søndagstur er over. Takk for turen!

Klassetur til Svartkulp

Søndagstur og klassetur i ett

Eldstemann har begynt i første klasse.

Klassekontaktene har kommet med forslag til aktiviteter for barn og foreldre for at vi skal bli bedre kjent. Vennegruppen til eldstemann var satt til å arrangere høsttur for klassen. Jeg grep sjansen til å få gjort mitt, og få fart på disse bli-kjent greiene. Sendte ut en invitasjon til hele klassen, og inviterte til båltur ved Svartkulp nordøst for Sognsvann.

Svartkulp er en liten dam, 900 meter nord for parkeringsplassen ved Sognsvann, langsetter lysløypa til Ullevålseter. Fint byggverk, og flott som turmål for korte turer.

Invitasjonen lød: Oppmøtested, oppmøtetid, ta med grillmat for bål, sitteunderlag og hele familien. Sendt ut i god tid, hele 5 dager før hendelsen.

Velkjent med travle foreldre var vi bra spent på hvor mange som vil komme da vi stod ved bommen på Sognsvann fem på ett søndag formiddag. Lørdagen hadde vært knallfin, men værmeldingen varslet storflom for hele Østlandet søndag. Det regnet også frem til tolv, men ga seg innen vi skulle begynne å gå. Da vi endelig begynte marsjen innover, var 15 av 21 barn med, og et hav av foreldre og søsken. Lettelse og smil å se da vi skjønte at dette kom til å bli bra.

Vel inne ved Svartkulp kom veden frem, og kort etter var små og store godt igang med bål, stekepinnespikking og pølsegumling. Barna fant hverandre, leken var igang og vi voksne fikk god anledning til å hilse på ukjente og se at her ute i skogen var vi igrunnen ganske like alle sammen. Borte var findressene, mobiltelefonene og jobbmaset. Borte var kravet om å komme hjem for å rekke ditt eller datt. Igjen stod en samlet flokk som slappet av. Det kom en liten skur som ga seg før noen rakk å trekke hjemover, og folk smilte over muligheten til å komme seg ut på tur, selv om været i utgangspunktet ikke skulle tilsi at noe slikt skulle gå an.

Etter et par timer begynt folk å trekke seg tilbake, og da vi dro som de siste var det stille og fredelig der det nettopp hadde vært gledeshyl og pølsemette mager.

En meget god og lettvint måte å få til et klassetreff på. Alt jeg stod for var en epost, og litt ekstra med ved i sekken. Resten gjorde seg selv.

Også fikk vi søndagstur på kjøpet.

En våt snartur

Søndag 27. oktober

Det hølja ned. Skikkelig møkkavær. Sånt vær hvor du vet at nesa blir våt selv om hetten på regnjakka er trukket langt frem over ørene.

Fristende å dra med seg tre unger og kjerringa på tur? Kanskje ikke, men så er det noe med det å komme seg ut. Det funker bare man får pressa seg over dørterskelen.

Eldstemann ville etterhvert bli med, da han skulle vise hvor ved Sognsvann klassen hans hadde vært på tur. Nr 2 var heller lunken, nr 3 jubler når meisen kommer frem, selv om hun egentlig ikke vil sitte i den lenger.

Fremme ved Sognsvann bar det innover langs lysløypa. Tok av en liten sti til høyre, og vips var vi ved klassen sin plass. Det var ikke langt. Litt til og så ser vi en presenning som virker som om den er forlatt. Når vi ser under viser det seg at den dekker et lite telt. En liten enebolig rett ved siden av en trafikkert sti rett ved Sognsvann. Ikke ROM-leir, men ikke speiderleir heller. Snurrig at man ikke plasserer seg lengre vekk fra stier og tråkk, tenker pappa.

Nu vel, vi følger stien videre, mamma går foran og forsvinner rundt en sving. Når pappa kommer dit er mamma søkk borte. Pappa ser seg rundt, men finner ingen. BØ sier det, og pappa skvetter skikkelig til. Lettskremt han pappen altså. Morro for mamma.

Om ikke lenge er vi ved Svartkulp. Vi snur der. Det høljer fortsatt ned, og selv pappa innser at dette er nok.

Det går i jevn fart ned til bilen langs lysløypa. Vips er vi tilbake. Vrenger av oss regnklær før vi setter oss i bilen. Nok vann fra oven til at man er våte på både inn- og utsiden.

Tre kvarter tok det. Fra bildøra til bildøra. Vått og kalt, men tur var det. Nok til at ungene og mamma og pappa smiler i bilen hjem, når de snakket om store plask i søledammer og det andre de hadde opplevd.