Tilbake til rødspriten

Søndagstur 17. november.

Mitt første kokesystem for mat i friluft var et klassisk stormkjøkken fra Trangia. Da friluftsaktiviteten tok seg opp igjen for noen år tilbake etter lengre tids pause, var det naturlig at det man hadde av gammelt utstyr ble funnet frem igjen. Også stormkjøkkenet. Et godt gammelt stormkjøkken med bulker i kjeler og skrapemerker etter forums måltider. Et genialt produkt. Brennerholder, vindskjerm, kjelestativ og kjeler i ett. Hell opp litt rødsprit, sett på kjelen, og du kan lage mat til Gud og hvermannsen, eller hele familien. Også soter det. Masse sot hvis du er uheldig. Noen sier du kan ha vann i rødspriten for å minske på soten. Det har jeg prøvd. Uten hell. Kanskje jeg har for mye vann? Artig hvis noen kunne forklart fysikken (kjemien) i det.

Uansett. Etter flere turer med mye sot, stod gassinnsats til stormkjøkkenet høyt på ønskelista. Denne kom rekende på en fjøl en bursdag, og turlivet ble med ett så mye enklere. Vekk med sot og koketiden gikk betraktelig ned. I tillegg kunne det fyres inne i telt, ettersom gassflammen er lettere å kontrollere.

Så var det pakkeselfunksjonen. Som pappa i en trebarnsfamilie, har jeg EN stor funksjon på tur. Det er jeg som bærer det som må med. Da sier det seg selv at jeg søker å redusere vekten der jeg kan. I dette ligger det og å finne gode kompromisser. Når jeg da innser at en måte å få ned vekten er å prøve med rødsprit igjen, så får jeg prøve det.

Turen gikk fra Hønefoten i Maridalen, opp i Turtermarka og retur derfra. Barna var ikke i humør til noe lang tur.

Turtermarka er et artig sted. Det var en skogbrann der på starten av 90-tallet, slik at vegetasjonen i området visert klart hvor det brant. Du går gjennom åpen furuskog som plutselig slår over i tett ung bjørkeskog uten nåletrær.

Er dette et tegn på godt hell på turen? Eldstejenta var stolt som en hane (høne) da hun så denne først.

Konemor er oppfinnsom. Denne kosten av kvist og lyng falt i god jord hos de små. Den falt lett sammen, men minsten som kunne kile pappa i nakken fra meisen likte den godt.

Eldstemann hadde med seg sitt eget kamera, det bor nok en fremtidig fotograf der. Alt skulle foreviges. Absolutt alt. Det var to skritt frem, bilde til venstre og høyre, to skritt til, bilde til høyre og venstre, to skritt til osv.

På tur denne søndagen var et mindre rødspritoppsett med. Brenner, et eget stativ fra Trangia jeg ikke kjenner navnet til, en vindskjerm fra MSR, stekepanne og kaffekjele.

Under matpausen fant barna et marihønebol. Minst ti marihøner som kravlet frem fra et hull under en stein. spennende for barn på tur. Artig for de voksne.

Jeg fikk fyrt med rødsprit igjen. Brukt spesiallokket for å begrense flammen og. En oppfylling av brenneren holdt til ti stekte pølser og en full kaffekanne med kokende vann. Akkurat passe. Ikke for mye sot, men jeg så raskt hvorfor jeg kutta ut rødsprit i sin tid.

Blir kanskje en kort retur til rødsprit dette?

Klassetur til Svartkulp

Søndagstur og klassetur i ett

Eldstemann har begynt i første klasse.

Klassekontaktene har kommet med forslag til aktiviteter for barn og foreldre for at vi skal bli bedre kjent. Vennegruppen til eldstemann var satt til å arrangere høsttur for klassen. Jeg grep sjansen til å få gjort mitt, og få fart på disse bli-kjent greiene. Sendte ut en invitasjon til hele klassen, og inviterte til båltur ved Svartkulp nordøst for Sognsvann.

Svartkulp er en liten dam, 900 meter nord for parkeringsplassen ved Sognsvann, langsetter lysløypa til Ullevålseter. Fint byggverk, og flott som turmål for korte turer.

Invitasjonen lød: Oppmøtested, oppmøtetid, ta med grillmat for bål, sitteunderlag og hele familien. Sendt ut i god tid, hele 5 dager før hendelsen.

Velkjent med travle foreldre var vi bra spent på hvor mange som vil komme da vi stod ved bommen på Sognsvann fem på ett søndag formiddag. Lørdagen hadde vært knallfin, men værmeldingen varslet storflom for hele Østlandet søndag. Det regnet også frem til tolv, men ga seg innen vi skulle begynne å gå. Da vi endelig begynte marsjen innover, var 15 av 21 barn med, og et hav av foreldre og søsken. Lettelse og smil å se da vi skjønte at dette kom til å bli bra.

Vel inne ved Svartkulp kom veden frem, og kort etter var små og store godt igang med bål, stekepinnespikking og pølsegumling. Barna fant hverandre, leken var igang og vi voksne fikk god anledning til å hilse på ukjente og se at her ute i skogen var vi igrunnen ganske like alle sammen. Borte var findressene, mobiltelefonene og jobbmaset. Borte var kravet om å komme hjem for å rekke ditt eller datt. Igjen stod en samlet flokk som slappet av. Det kom en liten skur som ga seg før noen rakk å trekke hjemover, og folk smilte over muligheten til å komme seg ut på tur, selv om været i utgangspunktet ikke skulle tilsi at noe slikt skulle gå an.

Etter et par timer begynt folk å trekke seg tilbake, og da vi dro som de siste var det stille og fredelig der det nettopp hadde vært gledeshyl og pølsemette mager.

En meget god og lettvint måte å få til et klassetreff på. Alt jeg stod for var en epost, og litt ekstra med ved i sekken. Resten gjorde seg selv.

Også fikk vi søndagstur på kjøpet.

En våt snartur

Søndag 27. oktober

Det hølja ned. Skikkelig møkkavær. Sånt vær hvor du vet at nesa blir våt selv om hetten på regnjakka er trukket langt frem over ørene.

Fristende å dra med seg tre unger og kjerringa på tur? Kanskje ikke, men så er det noe med det å komme seg ut. Det funker bare man får pressa seg over dørterskelen.

Eldstemann ville etterhvert bli med, da han skulle vise hvor ved Sognsvann klassen hans hadde vært på tur. Nr 2 var heller lunken, nr 3 jubler når meisen kommer frem, selv om hun egentlig ikke vil sitte i den lenger.

Fremme ved Sognsvann bar det innover langs lysløypa. Tok av en liten sti til høyre, og vips var vi ved klassen sin plass. Det var ikke langt. Litt til og så ser vi en presenning som virker som om den er forlatt. Når vi ser under viser det seg at den dekker et lite telt. En liten enebolig rett ved siden av en trafikkert sti rett ved Sognsvann. Ikke ROM-leir, men ikke speiderleir heller. Snurrig at man ikke plasserer seg lengre vekk fra stier og tråkk, tenker pappa.

Nu vel, vi følger stien videre, mamma går foran og forsvinner rundt en sving. Når pappa kommer dit er mamma søkk borte. Pappa ser seg rundt, men finner ingen. BØ sier det, og pappa skvetter skikkelig til. Lettskremt han pappen altså. Morro for mamma.

Om ikke lenge er vi ved Svartkulp. Vi snur der. Det høljer fortsatt ned, og selv pappa innser at dette er nok.

Det går i jevn fart ned til bilen langs lysløypa. Vips er vi tilbake. Vrenger av oss regnklær før vi setter oss i bilen. Nok vann fra oven til at man er våte på både inn- og utsiden.

Tre kvarter tok det. Fra bildøra til bildøra. Vått og kalt, men tur var det. Nok til at ungene og mamma og pappa smiler i bilen hjem, når de snakket om store plask i søledammer og det andre de hadde opplevd.

En molefonken tur

20. oktober 2013.

Som sagt, søndagstur må til, selv om man er sur og lei. Soverommet skal pusses opp, hus vaskes og barna vil helst leke inne, men pappa insisterer på at tur må til. 

Legger ikke ut på noe storveis, tar bilen til Grinda og går derfra. Finnes en liten lysløype der på 2,3 km. Akkurat passe langt tror pappa. Kanskje var det mer enn nok..

Vi kommer oss ut i løypa, leker gjemsel der en løper i forveien og skal skjule seg slik at de andre ikke ser noen når de passerer på stien. Haken er at den som gjemmer seg alltid må kunne se veien. 

Dette funker en stund, men når minstejenta blir lei angrer de store på at meisen ble igjen hjemme. Armene til pappa får god bæretrening. 

Halvveis kommer vi over et flott steingjerde. Jeg aner ikke hvor og når det er fra, må undersøkes. 

Fantastisk steinarbeid midt inne i skogen. 

På vei tilbake til bilen begynner kvistmarerittet. Barna har nemlig en interesse i å plukke opp all kvist, bære på den til bilen, og insistere på at det skal bli med hjem. Flere tidligere turer har endt i tårer når kvisthaugen er for stor eller greinene for lange og mamma og pappa sier nei, det der må bli igjen her. 

Forleden hadde guttungen gått en hel tur med store steiner i lommene, de var så fine og skulle være med hjem. Var funnet helt på starten av turen og pappa var overbevist om at de ble lagt igjen der de ble funnet. Den gang ei. 

Vi kommer oss i bilen uten kvist, og selv om sutrefaktoren så absolutt var til stede, var ikke turen så værst likevel. 

En kjentmannspost med kulturell ballast

13. oktober 2013


Da var det ny tur, denne gangen til kjentmannspost nr. 34, den sydligste av Linderudseterhøydene.
Nydelig høstvær, knallblå himmel, og godt humør på alle.

Dagens tur gikk fra parkeringsplassen i enden av Årvollveien på østsiden av Grefsenkollen. Nytt bekjentskap for min del, da jeg er "vokst opp" fra Sognsvann/Maridalen og nordover. Med en gang jeg beveger meg øst/vest for dette så er det en ny opplevelse.

Ikke lenge etter start kommer vi til en stor stein med et skilt som forteller oss at dette er "Kastesteinen".

Myten sier at hvis man kastet en stein på Kastesteinen, ville man være fri for overfall fra røvere, og hell og lykke vil følge på veien.

 
Videre treffer vi på et stiskille, der vi kan lese at den stien vi skal følge er den gamle veien til Hadeland frem til 1790, da Groruddalen tydeligvis overtok den rollen. Artig å gå på en sti som ville tatt meg frem til Harestuvannet i riktig gamle dager.

Det hender rett som det er at unger ikke vil gå, da får man en slik reaksjon.

Ikke en sit-down aksjon, men en ligg-ned aksjon. Meisen var ikke attraktiv heller, bare armene til pappa. Hvem tapte kampen? (svar: armene til pappa)

Stien tar oss oppover i ukjent terreng. Minstejenta kiler pappa i nakken men et par blader (storveis når en sitter i meisen), og vi bader i høstskog. Snart dukker ett nytt skilt opp, som kan fortelle oss at vi står ved enden av sletta på den gamle storhaugbakken, en fordums hoppbakke med bakkerekord på 44 meter. Det kan ikke ha vært noen liten bakke.

Hvor mange barn er det her? Lek er viktig når man går for å holde motivasjonen oppe.

I og med at vi er i ukjent område, burde nok kartgrunnlaget ha vært noe bedre enn kjentmannsboka alene. Vi krysser en vei og leter oss frem på tvers av stiene, finner en ny sti og ender opp ved nok en plakat. Denne gangen ved en røverhule. Her bodde visstnok mestertyven Ole Høiland, som skal ha ranet 64000 spesiedaler fra Norges Bank i ett kupp i 1836. Kanskje det finnes en skatt her? Flott er det ihvertfall.

Vi møter på noen folk som kan fortelle oss at vi har gått for langt mot nord, med ny retning pekt ut tar vi oss dermed raskt frem til posten, med god utsikt øst og sydover.

Matpause må til, og mamma viser hva hun har med i sekken (nam):

Returen går raskt unna. Minstejenta veksler mellom springmarsj i front, og total bevegelsesnekt. Eldstemann finner et flott fuglebrett langs veien, og kan enkelt fortelle pappa at den fuglen pappa ser der er en spettmeis, "fordi den er hvit under og blå på resten av kroppen". Pappa klør seg imponert i hodet og sukker nok en gang over sin totale mangel på kunnskap om fugler (og planter). Godt at kunnskapseplet på den fronten ser ut til å falle langt fra stammen.

Nok en tur er over. Man blir takknemlig når man får muligheten til å oppleve barneglede sammen med turglede. At høstskogen gir en ekstra fin ramme, skader ikke det heller.

Kjentmannspost i Kjekstadmarka

22. september 2013

Da var det klart for ny søndagstur. Vi har Skiforeningens kjentmannsbok for 2012 til 2014 liggende. Denne er ypperlig som gulrot for barna. Her kan de delta i valg av turmål, få et innblikk i hva vi skal se etter, og være med på turen fra første skritt.

I dag falt valget på kjentmannspost nr 2, Kjempesteinen(e) i Kjekstadmarka. To store steiner som ligger tett i tett i et ellers rimelig flatt skogslandskap.

Vi kjørte til Dikemark i Asker, og fant stien greit nok. Fin sti å gå på, rester av en gammel vei for fremføring av trekull til den gamle jernmalmforedlingen på Dikemark. Passerte en gammel eng med noen gjenstående tufter.

Fant en fin bregneskog, høyt nok til at barna kunne gjemme seg.

Vi fant en Milekoie som Asker turlag har restaurert. Artig å se hvordan disse så ut og hvordan man bodde i skogen på den tiden da man dro inn for å produsere trekull til malmindustrien.



Rett rundt svingen fant vi det vi var på jakt etter. Kjempesteinene! To store steiner som ikke vi kan flytte på.



Etter matpause med nougatti og honning på nesten alle skivene (man er da på tur) gikk vi videre gjennom skogen og bort til en nærliggende ubetjent DNT-hytte, Småvannsbu. Finn plass å ha i bakhodet hvis man vil ta meg seg familien på tur vekk fra hverdagslivets mas, uten at det skal koste all verden eller ha en lang reisevei.

Etter en dessertpause (sjokoladekjeks) fant vi en ny blåsti som ville ta oss tilbake til bilen, men en annen vei enn hva vi hadde fulgt inn. På vei ut passerte vi stadig maurtuer, den ene større enn den andre.

Sannelig kom sola også på tampen av turen. Solstråler i høstskog er spesielt. Det varmer mer enn solstråler i varm sommerskog.

Takk for turen.

Nordmarka på skrå

RECAP 1

Helgen 6. - 8. september 2013

Da var det endelig tid for tur i marka igjen. Etter å ha vært tidlige ute med permisjonssøknad i tre eksemplarer til fruen, kopi til barna og en til arkivskapet, var helgen 6. - 8. september spikret. Fruen la inn et par host, og mumlet noe om "hanglende unger", men jeg var bestemt på at nå, NÅ, skulle jeg på tur. Planene var lagt, Fjellforum skulle ha septembertreff og flerfoldige personer skulle møtes i marka på lørdag og padling. Jeg ville ha inn litt ekstra, og la i vei rett fra jobb på fredag.

Startsted var Oslo S, med 40 minutters togtid til Hakadal stasjon.

Gangstart halv seks om kvelden, målet var Elvann, ca 5 km inn i marka. På vei opp fant jeg frem et par gåstaver jeg hadde funnet i kjelleren. Det snakkes jo så varmt på fremmedlandske blogger om at man skal bruke staver også om sommeren, jeg tenkte dette kunne være en god anledning til å prøve. I tillegg hadde jeg kun med tarp, og stavene kunne jo brukes som støttestenger for tarp hvis nødvendig.

Vel fremme ved Elvann. Ikke en sky på himmelen, ikke et vindpust og marka helt for meg selv.

Skulle prøve å sette opp tarpen, men det selvprodusert bardunfeste røk (slik en Fjellforumbruker så innsiktsfullt hadde advart mot da jeg presenterte min plan for bardunfeste). Satte så opp tarpen som presenning for å ha prøvd det.

Lørdag, fortsatt helt knall vær. Overrasket over mygg i september, men man skal ikke klage når alt annet stemmer. Gikk sørover fra Elvann over Eriksknatten, passerte Store Hyttetjern og Karlshaug naturreservat. Et område med god sti, men fortsatt bare meg selv og ingen andre på tur utenfor vei. Tenkt det. Nordmarka helt for seg selv en knallfin helg i september. Noen høstfarger hadde såvidt meldt sin ankomst.

Måtte gå på, da jeg skulle møte hordene av andre ivrige Fjellforumsbrukere ved Bjørnholt. Jeg la veien om Fløyta, Tømte og Liggern. Mellom Liggern og Gåslungen ble jeg tatt igjen av flere løpere med nummer på magen, Nordmarkstravern ble visst arrangert denne helgen.

Kunne ikke bare gå på likevel. Jeg har nemlig en liten fetisj for gamle anlegg i marka. Ved utløpet til Gåslungen ligger dette anlegget, her er det bygget trapper i tømmer for at trestokkene som ble fløtet ikke slå seg helt i stykker på vei nedover elvene.

På Bjørnholt kom turens nedtur. Kun initiativtager og meg selv som skulle overnatte og en til på ettermiddagsbesøk. En slik helg i marka skal du lete lenge etter, lang nese til alle dere som ikke fikk dette med dere...

Bjørnsjøen var blikkstille. Initiativtageren hadde skaffet kano og vi kunne legge ut på bøljan blå. Vi fant en øy, hentet  tredjemann (som viste seg å være en trivelig fransk jente med utmerkede norskkunnskaper etter to år i landet), og fant oss ett sted for middag.

Guinnessbokser kan brukes til så mangt, denne funker utmerket som rødspritbrenner.

Endelig noe jeg har mekka selv som virker.

Natt til søndag ble tilbragt uten tarp eller telt, ikke behov for dette.

Søndag morgen var en av de mest fabelaktige jeg har sett på Bjørnsjøen noen gang. Vanskelig å legge til bilder fra dette når man bare har Iphone.

 

Returen gikk til Sognsvann, sjokkfølelse når man dukker ut av skogen og blir omringet av søndagsturfolket som ikke kjenner stienes gleder (og kanskje er ute like mye for å bli sett, som å se).

Hjalp det med bruk av staver? Jeg vet ikke. På vei var de bare i veien, på sti følte jeg at jeg holdt et litt høyere tempo opp- og nedover, men på flatene var det ikke noe særlig forskjell. Litt hjelp på myr for en kar med dårlig balanse. Kommer jeg til å bruke dem flere ganger? Kanskje, men jeg er ikke overbevisst. Foreløpig er det bare ekstra vekt.

For øvrig var det knall å bare bruke presenning. Kanskje det hadde vært bedre å bruke dette på natt to også for å få mindre kondens på posen. Det må jeg prøve meg litt frem på.

Uansett. Det var en knall tur. Absolutt verdt hvert eneste skritt og hver en svettedråpe. Takk for initiativet og takk til kona som slapp meg ut.

Søndagstur på Bygdøy

15. september 2013


Vi har lovet oss selv at vi skal på tur med barna hver søndag. De har godt av å komme seg ut og lære seg å gå på tur, vi har godt av å tenke på noe annet enn hus og jobb, vi har alle godt av frisk luft.

I dag tok vi turen til Bygdøy. Der hvor det en gang så ærverdige Bygdø Søbad lå, er det i dag bygget opp en fin strand for de små, og stien går herfra og ut mot Paradisbukta og Huk.

Høsten har kommet, gul og rødt blander seg med sensommerens mørkegrønne. I bjørkelunden så det ut som om det regnet blader når vinden lekte mellom trærne.

Vi måtte lære litt om blader og tresorter. Dette er kona sitt område, jeg lærer sammen med barna. Bra de er små, for da har de glemt at pappa ikke kan dette neste gang mamma tar på seg biologilærinnebrillene sine igjen.

Spisslønn

Alm

 I Paradisbukta måtte vi ned til vannkanten og kjenne bølgene slå mot beina. Fascinerende å se på bølgene skylle over sanden, viske ut barnetegninger og nye gummistøvlespor. Slitne barnefjes som forandres til glede når de får kaste sjøsand på havet og vasse i vannkanten.

En søndagstur må ikke være så lang eller så mye. Bare ut av komfortsonen og sofaens rekkevidde.

God tur.