Oslos geografiske midtpunkt

Kjentmannsmerke 2014 - 2016 er kommet ut, og vi må igang igjen. Nå er vi ikke ferdig med den forrige boka, men nære poster som passer for små barn uten for lange kjøreturer er litt mangelvare.

Denne søndagen tok jeg derfor med meg barna opp til Sognsvann på jakt etter Oslos geografiske midtpunkt. Det ligge visstnok rett ved Nedre Blanksjø, og artig nok er det en ny kjentmannspost der også.

Vi startet fra bilen i ellevetiden, fortsatt før de store hordene kommer ut i mara. Det regnet tidligere på dagen, men nå er det opphold og god høst i luften. I sekken har jeg vann og Bixitkjeks.

Det er ikke langt innover, men beine til treåringen er ikke lange de heller, så da passer det godt. Vi tar likegodt første kjeksrast ved Svartkulp, og studerer et andepar som svømmer bedagelig av sted.

Derfra går turen lags gamle Ankervei inn til Nedre Blanksjø, Eldstemann finner posten før vi rekker å sjekke hvor det skal være. Han får æren av å stemple posten.

Siden finner vi oss en rolig plass litt unna alt for mange andre turgåere, nyter ett par kjeks til, før vi vender snuten hjem igjen til lunch og en tidligere lovet sjokoladedrikk.

Alt i alt en rolig og behagelig tur en søndags formiddag.

En natt i Østmarken

Medlemmer på nettstedet Fjellforum har over tid planlagt ett høstheng. Det er ikke et tiltak der man henger på hjørnet eller i veggen, men en samling av folk med forkjærlighet for bruk at hengekøyer fremfor telt.

Jeg bruker ikke hengekøye, men etter å ha fulgt planleggingen av høsthenget en god stund kombinert med en ledig natt i kalenderen fikk jeg ånden over meg, ba pent om fri hjemmefra og kastet meg ut i det ukjente.  Med klarvær ifølge værmeldingen og en nyinnkjøpt Borah Gear Bivy, slang jeg meg i bilen etter at ungene var vel i seng en sen fredagskveld og bega meg ut på ukjente veier. Målet var Askevannet i Østmarka, og stien skulle gå rett opp fra parkeringsplassen.

Når jeg går i mørket, har jeg som prinsipp at jeg i minst mulig grad skal benytte lykt. Dette da jeg heller vil få et brukbart nattesyn, enn tunnelsyn som hodelykt ofte gir. Derfor la jeg i vei med friskt mot rett inn i svarte skauen på ukjente stier. På beina hadde jeg joggesko, og det tok ikke lage tiden før jeg kjente at føttene ble våte. Hmmm, kanskje jeg skulle finne frem lommelykten likevel? Etter litt betenkning fant jeg lykta fram, og ved nærmere titt på området rundt meg ble jeg fort overbevist om at lykta skulle få bli på hele veien inn. Stien var nemlig en vinterløype, rett gjennom gjørme og vann.

Vel framme ved vannet fant jeg en trivelig gjeng i munter passiar rundt bålet. Her var alle samfunnslag, fra gammel til ung, fra vaktmesteren til IT-guruen. Og en til som ikke skulle henge mellom trærne, men ligge på bakken slik som meg selv, dog med telt. Disse hengerne henger ikke i vanlige flettverkstrådhengekøyer med hodet og bena opp og rumpa ned som en krum banan. Nei, du. Her er det hengekøyemodeller som er laget for flatest mulig liggestilling, med kroppen litt forskjøvet vekk fra senterlinje, egne myggnettinger og overseil/tak, og spesiallagede soveposer til å ha både over og under hengekøyen. Nå heter det visst ikke sovepose heller, men Quilt, et engelsk ord for soveteppe. Ett skal ligge over deg som en dyne, det andre festes under hengekøyen som et isolasjonslag.

Utover kvelden fant jeg meg en flat plass, blåste opp liggeunderlaget, stappet det og posen inn i bivyen, og dormet rolig inn i natten. Det var nok ikke stjerneklart, men ikke regn heller. Jeg hang riktignok ikke mellom trærne som disse andre flaggermusene, men jeg hadde det bar det nede på bakken jeg og.

Dagen etter lå morgentåka lavt over vannet, det var blikkstille, og skogen smilte stille til meg der jeg lå. Jeg måtte tidlig hjemeover, men rakk frokost i lag med resten av gjengen før jeg vendte snuten hjemover.

Det ble en kort, men behagelig natt i skogen, jeg fikk se noen nye sovemetoder og noen nye områder, og kom meg en kort men effektiv tur utenfor husets fire vegger. Slike korte turer må det bli flere av.