Vinterferie og geocaching

Endelig ble det vinterferie på oss.

Etter å ha opplevd våt og tung snø med varierende forhold i Oslogryta etter nyttår, kunne vi pakke sammen sakene og dra til varmere strøk. Bort fra slitsom snø med dårlige skiforhold. Bort fra haltende skøyteis. Bort fra oppkjørsler som må måkes. Til Trøndelag! Til snørike Trøndelag med klargjorte skiløyper for ivrige små og store og appelsin i hytteveggen og rette påskestemning i februar!

En kollega på jobben lo godt da han hørte hvor vi skulle på ferie. Må vel innrømme at jeg gjerne skulle gått en skitur eller to, men besøk hos bestemor og bestefar er ikke noen dårlig erstatning.

Uansett, tur må man på. Det har vært dårlig med det så langt i år. Bursdager, sykdom og annet har stukket effektive kjepper i hjulene, men nå når det er ferie, kan vi endelig komme oss ut.

Bloggen Utetid har inspirert meg til å gå til anskaffelse av geocache-app på telefonen. Geocaching er meget godt beskrevet på nevnte blogg, og er noe vi såvidt har gjort litt av før. Det er en aktivitet som er godt egnet for å få med ungene ut, også når været ikke er all verden eller forholdene ellers ikke taler for tur i skogen. Postene finnes ofte i mer rurale strøk. Her hos besteforeldrene fant jeg fort flere aktuelle, og fire unger var snart klare for "skattejakt".

Før vi var kommet ut til hovedveien, tok vi en snartur over gamlebroen, og jeg fikk meg en skikkelig overraskelse. Jeg har visst om broen, og tenkt at dette er en gammel røten plankebro, men det som møtte meg var dette:

Skikkelig steinarbeid. Dette har ligget som en godt skjult hemmelighet, men jeg fant den tilslutt! Artig for en pappa med fetish for gamle byggarbeider og annet som ellers går i glemmeboken.

På vei mot posten brukte vi tips fra Utetid-bloggen, som å finne bokstaver skult i terrenget. Det er artig hvor lett ungers oppmerksomhet kan ledes vekk fra motvind og kald trekk når de bare får en overkommelig oppgave.

Posten ligger på sydenden på Fosen. Ytterst på en molo, eller i havet som kartappen viste. Det blåste surt og kaldt på vei ut, og vi voksne var klar over at vi burde finne posten så fort vi kunne.

Godt vi har med gode sporfinnere. Eldstegutten fant posten mens pappa lette ett helt annet sted. En kry kar kunne rote frem den oransje boksen mellom steinene.

På vei tilbake passerer vi Grønningsbukta naturreservat. Vedtatt som reservat i 1983 av hensyn til fugleliv, naturtype og vegetasjon.

Det er bart i området, men telen sitter i bakken og bekkene er gjennomfrosset. Kanskje vi skal dra på tur og utforske hvor denne går hen?

Vi mangler snø her i Trøndelag, og bål kan vi ikke lage. Tur kan vi likevel dra på, og med himmel med stadig skiftende lys må man av og til prøve å forevige dette selv med telefonen som eneste kamera.